lørdag 18. februar 2012

Et skattefunn på nettauksjon

Auksjoner på internett kan være veldig spennende. Hundretusenvis av mynter, medaljer og sedler selges hver eneste dag verden rundt. Alt er tilgjengelig for alle med internettilgang.

Man skulle tro at det ikke lenger var mulig å gjøre gode kjøp på internett. Alle har jo tilgang, så alle har jo sjansen til å by? Men, neida. Det skjer at noe glipper gjennom. Jeg fikk et tips om denne medaljen. Den dukket opp på en skandinavisk nettauksjon, og jeg ble alene om å by på den. Utropsprisen var meget beskjeden og jeg var forberedt på å gå langt for å skaffe meg medaljen. Det slapp jeg, og det er jeg glad for. Det er en meget sjelden medalje. Så langt kjenner jeg til bare to omsetninger på auksjon; ett veldig fint eksemplar som ble solgt for 6000 kroner og et annet slitt eksemplar som gikk for 1450 kroner. Dette er det tredje kjente eksemplaret av arten.

17. mai-medaljer var en gang svært populære i Norge. Det ble solgt 100 000-vis i Kristiania helt fra 1881 til 1920. Det var en fin 17. mai-dekorasjon, men den er nå mer eller mindre glemt. De som ikke har glemt dem er samlere. Disse medaljene var ofte produsert i billige metaller som aluminium og gylt bronse, og ble gjerne solgt av visergutter på gata for noen øre stykket. Hvert år ble det laget nye medaljer med patriotiske motiver. Selv om det ikke ble laget noen medalje i krigsåret 1918 (da feiringen av 17. mai var meget dempet), så var det ofte konkurrerende medaljer. Det ble laget medaljer for den vanlige 17. mai-feiringen, og for stemmerettstogene. Noen kjøpmenn spekulerte også i medaljeinteressen, og de fikk laget medaljer i utlandet for å selge dem i Norge. I alt kjenner vi til minst 128 ulike medaler, utgitt fram til 2011. De aller fleste ble laget før 1920.

Den medaljen jeg sikret meg er antagelig laget for norsk-amerikanere. Det er måten "mai" er skrevet på som avslører den: "MAY". Vi vet at 17. mai-feiringen er viktig i USA, og da medaljen ble utgitt feiret Grunnloven 75-års jubileum. Den ble preget i tinn, og hullet ble laget for å sy den på et bånd.

Hvor mange flere slike medaljer som vil bli funnet på nettauksjoner er ikke sikkert. Nordmenn har samlet 17. mai-medaljer i 100 år, men det har dukket opp svært få eksemplarer av denne medaljen. Et artig funn.

Du kan lese mer om 17. mai-medaljer her: Kjetil Kvist: Katalog over 17. mai-medaljer (pdf).

onsdag 8. februar 2012

Snart verdiløse pengesedler

Allerede 1. november 2012 blir flere norske sedler helt verdiløse. Det gjelder 1000-kroner med portrett av C.M. Falsen, 500-kroner med portrett av E. Grieg, 100-kroner med portrett av C. Collett og 50-kroner med portrett av A.O. Vinje. Dette er sedler som er kjent som 6. utgave, altså den sjette rekken med sedler etter krone-sedlene kom i 1877. Sedler fra 1. til 5. utgave er allerede nullet av Norges Bank, det vil si de ikke lenger er mulige å veksle inn til nyere sedler. Les mer: Gamle 1000-lapper uten verdi?

Et par av sedlene i 6. utgaven er interessante i et numismatisk perspektiv: 50-kronen var den første med nynorsk tekst, og skapte voldsomme reaksjoner da den kom ut første gang i 1984. 100-kronen var den første med portrett av en kvinne, nemlig forfatteren Camilla Collett.

Nå gjelder det å finne fram alle gjemte og glemte sedler, og så få vekslet dem inn i nyere utgaver. Etter det vil man måtte søke Norges Bank om å få vekslet inn sedlene, og erfaringsmestsig skjer det bare i unntakstilfeller.

"Våre anslag tyder på at det finnes 600.000 tusenkronesedler, 160.000 500-kronesedler, 120.000 hundrelapper og 1,6 millioner 50-kronesedler" sa Kari-Anne Røisgård kommunikasjonsrådgiver i Norges Bank til Aftenposten.no. Det er i grunn nok til alle.

Samlere kan nok være villige til å kjøpe disse sedlene også etter 1. november, men de vil være særdeles kresne og kritiske. Sedler med bretter eller lette folder vil neppe få samlerens oppmerksomhet. Det skal lite til for å gjøre seddelen mndre attraktiv for en samler, selv om den ser veldig pen og fin ut for alle andre. De pene sedlene vil være interessante for samlere, men jeg vil tro at 1000-lappen heller vil omsettes for under pålydende i nær framtid.

500-lappen med portrett av Edvard Grieg er et unntak. Den seddelen sirkulerte bare noen få år, og er allerede et ettertrakted samlerobjekt. Men igjen gjelder det at seddelen er ubrettet og ren. Sedler som bærer det minste spor av å ha vært i sirkulasjon vil være mindre interessante for en samler.

Det er likevel noen pussigheter det er verdt å lete etter:

*1000-lappen finnes med manglende trykk på baksiden. Den er verdt mange ganger pålydende.

*100-lappen finnes med omvendt vannmerke. Disse omsettes for om lagt to til tre ganger pålydende.

*50-lappen finnes uten portrett og valøtekst (utgitt 1990 og 1993) og disse er meget verdifulle.

mandag 6. februar 2012

Fantastisk samling!

En fantastisk samling mynter legges ut for salg i disse dager. Samlingen er bygget opp av Archer M. Huntington, og ble i sin tid gitt til The Hispanic Society of America. Det er det anerkjente internasjonale auksjonfirmaet Sotheby's som står for salget. "Magnificent Coins of the Spanish World" sier de på sine nettsider.

Det er virkelig en fantastisk samling - i ordets rette forstand. Det kryr av sjeldenheter i samlingen, og det er heller ingenting i veien med kvalitetene. Her er det mynter som vil få alle seriøse samlere til å sikle. Blant sjeldenhetene er den legendariske Eid Mar-denaren. Denne ble preget i år 42 f.Kr. av Brutus for å minne attentat mot Julius Cæsar i 44 f.Kr. - et attentat Brutus selv var med på.

Samlingen består av nær 38 000 mynter, alle med tilknyting til Spania. Den vil bli solgt samlet, og inntektene vil gå til foreningens framtidige innkjøp og bevaring av eksisterende samlinger. Budgivningen vil selvsagt foregå skriftlig, og det er neppe mulig for hvem som helst melde seg på. Prisantydningen er mellom 25 og 35 millioner amerikanske dollar. 8. mars er auksjonsdato, og det er mulig beskue samlingen fra midten av februar. Alt vil foregå i New York.

Det er bare å gratulere den framtidige eier på forhånd.

Les mer: Sotheby's.

lørdag 4. februar 2012

Astrid Lindgren og Greta Garbo på svenske sedler

Svenskene skal oppgradere sine sedler. Astrid Lindgren vil komme på 20-kronor seddelen, mens Greta Garbo skal få plass på 100-kronor seddelen. Så kommer Evert Taube på 50-kronor, Ingmar Bergman på 200-kronor, Birgit Nilsson på 500-kronor og Dag Hammarskjöld på 1000-kronor. Dessverre vil detta arbeide ta tid, og vi får ikke se sedlene før tidligst 2015. Les mer: Nya sedlar och mynt.

Den svenske krona ligger kanskje lavere i kurs enn den norske, men jeg må si at dette prosjektet virker veldig spenstig. Dette er svært kjente ansikter fra det 20. århundret. Jeg venter spent på det ferdige resultatet, og gleder meg til å få tak i nok et par til samlingen pene piker på pengesedler.

torsdag 2. februar 2012

Minnemedaljen som skuffet

«Ikke Kongen verdig» sto det på forsida av VG denne uka. Det var bloggeierens kommentar til minnemedaljen Det norske myntverket utga i forbindelse med kong Harald Vs 75-års dag. Medaljen markedsføres tungt av Samlerhuset. Mange samlere har reagert på både medaljen og markedsføringen. Det er uvanlig at en norsk minnemedalje får så mye oppmerksomhet i en av landets største aviser. Meningene er delte om medaljen. VGs anmelder ga medaljen terningkast 2 og mente den var "Ganske dårlig".

«Det er jo slik han ser ut» ble det sagt.

Dersom man ønsket seg et helt realistisk portrett av kongen på minnemedaljen, så kunne man valgt et fotografi istedenfor. Den franske kunstneren Joaquin Jimenez er en anerkjent mynt- og medaljedesigner. Minnemedaljen er et veldig typisk produkt fra ham, og er framstilt i en stil han har gjort til sitt varemerke gjennom mange ulike samlerserier.

Den franske kunstneren framstiller kong Harald med dype og markerte rynker. Under enkelte lysforhold, så ser kongens kinn nesten ut som en uttørket rosin. Hudfoldene på kongens hals er overdrevne. Det virker nesten som Jimenez har lagt sin flid i å framheve og utbrodere disse trekkene hos kong Harald. Det er som om rynkene skal formidle kongens personlighet.

Samtidig virker hele medaljen overdynget. Innskriftene er plassert litt her og der, og kongen selv må konkurrere om oppmerksomheten med et stort 75-tall. Slottsbygningen er spennende framstilt av kunstnere, men så har noen plassert et norsk flagg i flaggstanga. Ikke bare er flagget helt feil, men det er også så ute av proporsjoner med resten av bygningen at det ville ha revet med seg både mast og tak om det virkelig hadde fått blafre i vinden.

Det er ingen automatikk i at produktet er godt selv om det er en anerkjent kunstner som har levert det. Minnemedaljen er utformet for å passe inn «Kongeriket Norge», en samlerserie med forgylte messingmedaljer Samlerhuset markedsfører og selger. Denne serien har også tidligere skapt debatt om kvalitet og verdi, se for eksempel bloggposten «Sur kjærlighet.»

Jeg tror at mange hadde forventet seg noe annet fra Det norske myntverket, særlig når det gjelder en medalje som skal feire en folkekjær og respektert konge.

Flere norske kunstnere har klart å skape flotte kongeportretter i forbindelse med monarkenes jubileer. Det er selvsagt også utgitt en hel rekke medaljer av dårlig kunstnerisk kvalitet, så det er ikke noe nytt med denne minnemedaljen. Likevel burde jo Det norske myntverket strukket noe lenger og hatt litt større ambisjoner også denne gang.

Da Norge feiret kong Haakon VIIs 100-års jubileum i 1972 ble det utgitt en flott minnemedalje i massivt gull og klingende sølv. Portrettet på medaljen ble modellert av den anerkjente norske skulptøren Nils Aas. Han modellerte ikke bare denne medaljen i forbindelse med jubileet, men også den flotte statuen av kongen som idag står på 7. juni-plassen i Oslo. Portrettet på medaljen går igjen på statuen, og framstiller monarken meget levende.


Aas' medalje krever en del av den som ser den. Hans portrett av kongen er et man kan fordype seg i og tolke på flere måter. Kanskje det ligger noe i det at kongen ser like furet og værbitt ut som landets fjell? Kanskje det sier noe om både mannen og kongsgjerningen? Det er også verdt å merke seg at innskriften på medaljen ikke dominerer over portrettet.

Et annet kraftfullt kongeportrett ble modellert av Øivind Hansen som var en respektert norsk myntgravør. Hans portrett av kong Olav V ble brukt på minnemynten til monarkens 75-års dag i 1978. Mynten var en solid sølvmynt på 50-kroner, og er kanskje en av de flotteste myntene som er preget her i landet.


Hansens portrett av folkekongen er majestetisk. Heller ikke kong Olav blir framstilt med fotografisk nøyaktighet, men portrettet forsøker å formidle noe mer enn bare å avbilde en gammel mann. Kongen er idealisert og det er en følelse av verdighet over ansiktsdragene. Vi ser hvem det er, selv om det ikke er noen innskrift rundt portrettet.

Det norske myntverket kunne godt ha strukket seg mot den kunstneriske standarden Aas' og Hansens kongeportretter sto for.

«Er dette så viktig» kan man spørre seg om.

Selvsagt er det mange ting som er langt viktigere enn en minnemedalje. Men gjennom et par tusen år har konger og keisere fått sine portretter på mynter og medaljer. I mange tilfeller er disse myntportrettene de eneste avbildningene som finnes av dem. Her i landet har vi også en lang tradisjon med mynt- og medaljeportretter, og da er det av en viss betydning hvordan vi viderefører denne historien. Det som blir utgitt idag, vil være slik verden ser oss en gang i framtida. Hvordan vi ønsket å framstille landets statsoverhode vil bli tolket og forsøkt forklart for et nysgjerrig publikum. Minnemedaljen er utgitt, og derfor er det også viktig å formidle noe annet enn bare slappe «la det skure»-holdninger. Jeg tror fint vi kan forlange noe mer av Det norske myntverkets utgivelser, enten det er medaljer eller mynter.

Hva kong Harald føler om debatten? Det vet jeg ikke. Jeg regner med at Kongen er fornøyd med å bli 75 år og være omgitt av familien – og han setter sikkert pris på feiringen.

torsdag 26. januar 2012

Kanada feirer med vikinger i gull

Kanada feirer sitt 150-års jubileum i 2017, og har allerede nå startet nedtellingen med flotte mynt i gull. En av myntene har en spesiell tilknytning til oss her i landet. Den har to vikinger og et skip som motiv og er preget i massivt og helt rent gull. Ikke noe gullforgylt skrot fra kanadierne, altså.

Nordmenn har alle vokst opp med historier om at vikingene oppdaget Amerika flere hundre år før Christoffer Columbus. Vikingene kalte landet Vinland, men akkurat hvor i Amerika det stedet lå er det ingen som vet helt sikkert. Alt fra Newfoundland i Kanada til Virginia i USA har vært foreslått. Det har heller ikke vært helt klart hva navnet Vinland siktet til; var det fordi det vokste vindruer der, eller var det de fruktbare landområdene som inspirerte til navnet?

Den norske forfatteren Helge Ingstad fant en vikingebosetning i L'Anse Aux Meadows i Newfoundland. Han var overbevist om at Vinland lå nettopp der. Det er selvfølgelig dette som er bakgrunnen for utgivelsen av denne kanadiske mynten.

I følge tradisjonell historieskrivning var det Leiv Eiriksson som oppdaget Amerika - eller Vinland rundt år 1000 e.Kr. Det er utgitt flere mynter til minne om dette, blant annet fra USA, Island og Benin. Tidligere har da også Kanada ugitt en 5-dollar mynt til minne om vikingenes bosettelser i landet. Denne mynten ble utgitt i et spesielt sett sammen med en norsk 20-krone, som jo har et vikingeskip som motiv. Da norsk-amerikanerne feiret 100-års innvandrerjubileum i 1925, så ble da også Leiv Eirikssons landfall i Amerika minnet med en medalje. Det begynner å bli mulig å bygge en ganske omfattende samling rundt temaet norsk-amerikanske forbindelser.

Denne nye mynten har 200 dollar som pålydende, og er preget i 15,43 gram helt rent gull. Det blir bare preget 3000 eksemplarer av mynten, mindre enn en tiendel av hva Norges Bank synes er greit for norske minnemynter. Kanadierne tar drøye 1200 kanadiske dollar for den, eller om lag 7000 kroner.

Les mer på Where is Vinland? og Royal Canadian Mint.

tirsdag 24. januar 2012

Steinhard valuta på auksjon

Steinpenger fra øya Yap er kanskje de mest kuriøse betalingsmidlene vi kjenner til. Tidligere denne måneden ble en slik steinpenge solgt på auksjon i USA. Det var en tradisjonell myntaruksjon arrangert av Stack's Bowers Galleries, og den inneholdt ellers alt fra sjeldne antikke greske mynter til moderne kinesiske gullmynter. Steinpengen fra Yap var likevel det mest spesielle objektet på auksjonen.

Yap er en delstat i Mikronesia-føderasjonen i det vestlige Stillehavet. Selv om amerikanske dollar er gjengs valuta idag, så er faktisk steinpengene betalingsmidler i enkelte typer tradisjonelle transaksjoner. Steinpengene finnes i ulike størrelser, og under ulike navn. Det mest brukte er rai, som betyr stor.

Hvordan kunne store tilhugde steiner gjøre nytte som betalingsmidler? Stein finnes da over alt, ikke sant? Svaret på det er at det ikke finnes noen store forekomster av stein på Yap. Øyboerne måtte dra 400 kilometer over havet til Palau. De var heller ikke godt utstyrt med arbeidsredskaper og transportmidler. De brukte skall fra kjempeøsters for å hugge dem til, og hjemtransporten foregikk på kanoer og flåter.

Det var arbeid og risko som ga verdi de til enkelte steinene. Tradisjonelt ble verdien satt på hver enkelt stein er satt etter hvor lang tid det tok å lage den – og hvor mange som døde i prosessen. De største eksemplarene vi kjenner til idag er rundt 4 meter i diameter, og 20 mann må til for å flytte dem. De minste er bare noen centimeter store.

Sett med vestlige øyne og valuta har verdien på steinpengene variert voldsomt; fra 10 danske kroner i 1877 til flere tusen tyske mark i 1903. Ut over 1900-tallet sank verdien, og i 1960 ble den offisielt satt til 25 amerikanske dollar per 30 centimeter i diameter.

Hvor langt tilbake i historien steinpengene ble laget vet man ikke sikkert. Alt ble forandret i 1871 da irsk-amerikaneren David O'Keefe ankom Yap med moderne redskaper og en kinesisk djunke Det var enklere å lage rai med moderne redskaper av metall, og det gikk raskere å frakte dem over havet i en stor båt. Han trengte pengene til å kjøpe andre varer av øyboerne, og idag kjenner man til mer enn 6800 O'Keefe-penger på øya. De er verdtsatt lavere enn tradisjonelle rai framstilt på den gamle måten.

Det blir ikke lenger laget steinpenger, men de er fortsatt i bruk. Mange av dem er så store at det ikke er enkelt å frakte dem rundt, og derfor blir de stående på ett sted. Eierforholdene er likevel godt avklart. De skifter «hender» i forbindelse med brylluper og en gang i blant som erstatning for skader.

Steinpengene fra Yap er berømte også utenfor antropologiske og numismatiske fagmiljøer, men det er ikke lett å samle dem. Yap ligger ikke sentralt til, steinene er veldig tunge og få eksemplarer har funnet veien til private samlinger. Det er mange samlere av tradisjonelle betalingsmidler over hele verden. Tradisjonelle betalingsmidler gikk tidligere under sekkebetegnelsen primitive penger, og det handler om betalingsmidler som ikke er utformet som tradisjonelle mynter i gull, sølv eller kobber. Vikingenes ringer i gull og sølv kan på mange måte betraktes som tradisjonelle betalingsmidler, eller primitive penger om man vil. De ble klippet til ettersom de ble brukt for å betale for varer eller tjenester. Det er et spennende samlerområde, og man kan få tak i mange ulike former for betalingsmidler for en rimelig penge. Men de færreste hvar hverken plass eller penger til å skaffe seg en steinpenge fra Yap. Den som gikk på auksjon i januar veide 24,5 kilo og var nesten 46 cm i diameter. Det er ikke noe du akkurat tar med deg i jakkelomma! Tilslagssummen på nesten 116 000 kroner var da heller ikke for de slankeste lommebøkene.

De som vil vite mer om steinpengene fra Yap kan låne seg boka til Øystein Kock Johansen: Fra stenpenger til Euro: Betalingsmidelenes forunderlige verden på biblioteket.