gullmedalje.no

Minnemedaljen som skuffet

2012-02-02T08:29:00.013+01:00

«Ikke Kongen verdig» sto det på forsida av VG denne uka. Det var bloggeierens kommentar til minnemedaljen Det norske myntverket utga i forbindelse med kong Harald Vs 75-års dag. Medaljen markedsføres tungt av Samlerhuset. Mange samlere har reagert på både medaljen og markedsføringen. Det er uvanlig at en norsk minnemedalje får så mye oppmerksomhet i en av landets største aviser. Meningene er delte om medaljen. VGs anmelder ga medaljen terningkast 2 og mente den var "Ganske dårlig".

«Det er jo slik han ser ut» ble det sagt.

Dersom man ønsket seg et helt realistisk portrett av kongen på minnemedaljen, så kunne man valgt et fotografi istedenfor. Den franske kunstneren Joaquin Jimenez er en anerkjent mynt- og medaljedesigner. Minnemedaljen er et veldig typisk produkt fra ham, og er framstilt i en stil han har gjort til sitt varemerke gjennom mange ulike samlerserier.

Den franske kunstneren framstiller kong Harald med dype og markerte rynker. Under enkelte lysforhold, så ser kongens kinn nesten ut som en uttørket rosin. Hudfoldene på kongens hals er overdrevne. Det virker nesten som Jimenez har lagt sin flid i å framheve og utbrodere disse trekkene hos kong Harald. Det er som om rynkene skal formidle kongens personlighet.

Samtidig virker hele medaljen overdynget. Innskriftene er plassert litt her og der, og kongen selv må konkurrere om oppmerksomheten med et stort 75-tall. Slottsbygningen er spennende framstilt av kunstnere, men så har noen plassert et norsk flagg i flaggstanga. Ikke bare er flagget helt feil, men det er også så ute av proporsjoner med resten av bygningen at det ville ha revet med seg både mast og tak om det virkelig hadde fått blafre i vinden.

Det er ingen automatikk i at produktet er godt selv om det er en anerkjent kunstner som har levert det. Minnemedaljen er utformet for å passe inn «Kongeriket Norge», en samlerserie med forgylte messingmedaljer Samlerhuset markedsfører og selger. Denne serien har også tidligere skapt debatt om kvalitet og verdi, se for eksempel bloggposten «Sur kjærlighet.»

Jeg tror at mange hadde forventet seg noe annet fra Det norske myntverket, særlig når det gjelder en medalje som skal feire en folkekjær og respektert konge.

Flere norske kunstnere har klart å skape flotte kongeportretter i forbindelse med monarkenes jubileer. Det er selvsagt også utgitt en hel rekke medaljer av dårlig kunstnerisk kvalitet, så det er ikke noe nytt med denne minnemedaljen. Likevel burde jo Det norske myntverket strukket noe lenger og hatt litt større ambisjoner også denne gang.

Da Norge feiret kong Haakon VIIs 100-års jubileum i 1972 ble det utgitt en flott minnemedalje i massivt gull og klingende sølv. Portrettet på medaljen ble modellert av den anerkjente norske skulptøren Nils Aas. Han modellerte ikke bare denne medaljen i forbindelse med jubileet, men også den flotte statuen av kongen som idag står på 7. juni-plassen i Oslo. Portrettet på medaljen går igjen på statuen, og framstiller monarken meget levende.

Aas' medalje krever en del av den som ser den. Hans portrett av kongen er et man kan fordype seg i og tolke på flere måter. Kanskje det ligger noe i det at kongen ser like furet og værbitt ut som landets fjell? Kanskje det sier noe om både mannen og kongsgjerningen? Det er også verdt å merke seg at innskriften på medaljen ikke dominerer over portrettet.

Et annet kraftfullt kongeportrett ble modellert av Øivind Hansen som var en respektert norsk myntgravør. Hans portrett av kong Olav V ble brukt på minnemynten til monarkens 75-års dag i 1978. Mynten var en solid sølvmynt på 50-kroner, og er kanskje en av de flotteste myntene som er preget her i landet.

Hansens portrett av folkekongen er majestetisk. Heller ikke kong Olav blir framstilt med fotografisk nøyaktighet, men portrettet forsøker å formidle noe mer enn bare å avbilde en gammel mann. Kongen er idealisert og det er en følelse av verdighet over ansiktsdragene. Vi ser hvem det er, selv om det ikke er noen innskrift rundt portrettet.

Det norske myntverket kunne godt ha strukket seg mot den kunstneriske standarden Aas' og Hansens kongeportretter sto for.

«Er dette så viktig» kan man spørre seg om.

Selvsagt er det mange ting som er langt viktigere enn en minnemedalje. Men gjennom et par tusen år har konger og keisere fått sine portretter på mynter og medaljer. I mange tilfeller er disse myntportrettene de eneste avbildningene som finnes av dem. Her i landet har vi også en lang tradisjon med mynt- og medaljeportretter, og da er det av en viss betydning hvordan vi viderefører denne historien. Det som blir utgitt idag, vil være slik verden ser oss en gang i framtida. Hvordan vi ønsket å framstille landets statsoverhode vil bli tolket og forsøkt forklart for et nysgjerrig publikum. Minnemedaljen er utgitt, og derfor er det også viktig å formidle noe annet enn bare slappe «la det skure»-holdninger. Jeg tror fint vi kan forlange noe mer av Det norske myntverkets utgivelser, enten det er medaljer eller mynter.

Hva kong Harald føler om debatten? Det vet jeg ikke. Jeg regner med at Kongen er fornøyd med å bli 75 år og være omgitt av familien – og han setter sikkert pris på feiringen.

Kanada feirer med vikinger i gull

2012-01-26T19:17:00.010+01:00

Kanada feirer sitt 150-års jubileum i 2017, og har allerede nå startet nedtellingen med flotte mynt i gull. En av myntene har en spesiell tilknytning til oss her i landet. Den har to vikinger og et skip som motiv og er preget i massivt og helt rent gull. Ikke noe gullforgylt skrot fra kanadierne, altså.

Nordmenn har alle vokst opp med historier om at vikingene oppdaget Amerika flere hundre år før Christoffer Columbus. Vikingene kalte landet Vinland, men akkurat hvor i Amerika det stedet lå er det ingen som vet helt sikkert. Alt fra Newfoundland i Kanada til Virginia i USA har vært foreslått. Det har heller ikke vært helt klart hva navnet Vinland siktet til; var det fordi det vokste vindruer der, eller var det de fruktbare landområdene som inspirerte til navnet?

Den norske forfatteren Helge Ingstad fant en vikingebosetning i L'Anse Aux Meadows i Newfoundland. Han var overbevist om at Vinland lå nettopp der. Det er selvfølgelig dette som er bakgrunnen for utgivelsen av denne kanadiske mynten.

I følge tradisjonell historieskrivning var det Leiv Eiriksson som oppdaget Amerika - eller Vinland rundt år 1000 e.Kr. Det er utgitt flere mynter til minne om dette, blant annet fra USA, Island og Benin. Tidligere har da også Kanada ugitt en 5-dollar mynt til minne om vikingenes bosettelser i landet. Denne mynten ble utgitt i et spesielt sett sammen med en norsk 20-krone, som jo har et vikingeskip som motiv. Da norsk-amerikanerne feiret 100-års innvandrerjubileum i 1925, så ble da også Leiv Eirikssons landfall i Amerika minnet med en medalje. Det begynner å bli mulig å bygge en ganske omfattende samling rundt temaet norsk-amerikanske forbindelser.

Denne nye mynten har 200 dollar som pålydende, og er preget i 15,43 gram helt rent gull. Det blir bare preget 3000 eksemplarer av mynten, mindre enn en tiendel av hva Norges Bank synes er greit for norske minnemynter. Kanadierne tar drøye 1200 kanadiske dollar for den, eller om lag 7000 kroner.

Les mer på Where is Vinland? og Royal Canadian Mint.

Steinhard valuta på auksjon

2012-01-24T01:15:00.004+01:00

Steinpenger fra øya Yap er kanskje de mest kuriøse betalingsmidlene vi kjenner til. Tidligere denne måneden ble en slik steinpenge solgt på auksjon i USA. Det var en tradisjonell myntaruksjon arrangert av Stack's Bowers Galleries, og den inneholdt ellers alt fra sjeldne antikke greske mynter til moderne kinesiske gullmynter. Steinpengen fra Yap var likevel det mest spesielle objektet på auksjonen.

Yap er en delstat i Mikronesia-føderasjonen i det vestlige Stillehavet. Selv om amerikanske dollar er gjengs valuta idag, så er faktisk steinpengene betalingsmidler i enkelte typer tradisjonelle transaksjoner. Steinpengene finnes i ulike størrelser, og under ulike navn. Det mest brukte er rai, som betyr stor.

Hvordan kunne store tilhugde steiner gjøre nytte som betalingsmidler? Stein finnes da over alt, ikke sant? Svaret på det er at det ikke finnes noen store forekomster av stein på Yap. Øyboerne måtte dra 400 kilometer over havet til Palau. De var heller ikke godt utstyrt med arbeidsredskaper og transportmidler. De brukte skall fra kjempeøsters for å hugge dem til, og hjemtransporten foregikk på kanoer og flåter.

Det var arbeid og risko som ga verdi de til enkelte steinene. Tradisjonelt ble verdien satt på hver enkelt stein er satt etter hvor lang tid det tok å lage den – og hvor mange som døde i prosessen. De største eksemplarene vi kjenner til idag er rundt 4 meter i diameter, og 20 mann må til for å flytte dem. De minste er bare noen centimeter store.

Sett med vestlige øyne og valuta har verdien på steinpengene variert voldsomt; fra 10 danske kroner i 1877 til flere tusen tyske mark i 1903. Ut over 1900-tallet sank verdien, og i 1960 ble den offisielt satt til 25 amerikanske dollar per 30 centimeter i diameter.

Hvor langt tilbake i historien steinpengene ble laget vet man ikke sikkert. Alt ble forandret i 1871 da irsk-amerikaneren David O'Keefe ankom Yap med moderne redskaper og en kinesisk djunke Det var enklere å lage rai med moderne redskaper av metall, og det gikk raskere å frakte dem over havet i en stor båt. Han trengte pengene til å kjøpe andre varer av øyboerne, og idag kjenner man til mer enn 6800 O'Keefe-penger på øya. De er verdtsatt lavere enn tradisjonelle rai framstilt på den gamle måten.

Det blir ikke lenger laget steinpenger, men de er fortsatt i bruk. Mange av dem er så store at det ikke er enkelt å frakte dem rundt, og derfor blir de stående på ett sted. Eierforholdene er likevel godt avklart. De skifter «hender» i forbindelse med brylluper og en gang i blant som erstatning for skader.

Steinpengene fra Yap er berømte også utenfor antropologiske og numismatiske fagmiljøer, men det er ikke lett å samle dem. Yap ligger ikke sentralt til, steinene er veldig tunge og få eksemplarer har funnet veien til private samlinger. Det er mange samlere av tradisjonelle betalingsmidler over hele verden. Tradisjonelle betalingsmidler gikk tidligere under sekkebetegnelsen primitive penger, og det handler om betalingsmidler som ikke er utformet som tradisjonelle mynter i gull, sølv eller kobber. Vikingenes ringer i gull og sølv kan på mange måte betraktes som tradisjonelle betalingsmidler, eller primitive penger om man vil. De ble klippet til ettersom de ble brukt for å betale for varer eller tjenester. Det er et spennende samlerområde, og man kan få tak i mange ulike former for betalingsmidler for en rimelig penge. Men de færreste hvar hverken plass eller penger til å skaffe seg en steinpenge fra Yap. Den som gikk på auksjon i januar veide 24,5 kilo og var nesten 46 cm i diameter. Det er ikke noe du akkurat tar med deg i jakkelomma! Tilslagssummen på nesten 116 000 kroner var da heller ikke for de slankeste lommebøkene.

De som vil vite mer om steinpengene fra Yap kan låne seg boka til Øystein Kock Johansen: Fra stenpenger til Euro: Betalingsmidelenes forunderlige verden på biblioteket.

Minnemynter: Svake salg idag - ettertraktede i morgen

2012-01-14T00:55:00.010+01:00

21. februar lanserer Norges Bank en ny minnemynt. Mynten utgis i forbindelse med kongeparets 75-års dager, men motivet er ennå ikke kjent. Det er selvsagt en stor begivenhet når det utgis en ny mynt, og ivrige myntsamlere over hele landet gleder seg til å se mynten for første gang.

Dessverre får ikke samlerne mulighet til å kjøpe mynten hos sin lokale mynthandler; der de ellers kjøper sine andre mynter. Norges Banks distribusjonspolitikk jobber mot minnemyntene, samlerne og handlerne.

Mynthandlere må kjøpe mynten fra Norges Banks distrubitør på lik linje med alle andre myntsamlere. Det gis ingen rabatt for store innkjøp. Dermed ber Norges Bank forretningsdrivende å bidra på dugnad for å spre mynten til publikum. Det er selvsagt en usunn måte å drive butikk på, og oppslutningen om dugnadsprosjektet er derfor lik null. Det er heller ingen god butikk for Norges Bank.

Opplagene på norske minnemynter er fallende. Norges Bank lanserer minnemynter med et maksimalt opplag på 40 000 eksemplarer. Mynten til minne om Henrik Wergeland ble utgitt i 2008, og det endelige opplaget ble drøye 29 000 eksemplarer. Det gikk enda dårligere med minnemynten i forbindelse med Hamsun-jubileet i 2009. Bare drøye 16 000 eksemplarer. Myntene har pålydende 200 kroner, men selges for 450 kroner.

Både Wergeland- og Hamsun-myntene ble solgt gjennom noen norske mynthandlere. Da myntene til Ski VM og Idrettsforbundet ble utgitt i begynnelsen av 2010 var det bare en norsk mynthandlere som solgte dem: Samlerhuset. De solgte myntene via nett og brevtilbud. Turister fra hele verden kom til Oslo for å se ski-idrett, men ingen av dem kunne kjøpe minnemynten til begivenheten noe sted i byen. Da myntene kom ut ble maksimalopplaget også satt til 40 000 eksemplerer, og utsalgsprisen var 950 kroner per par. Salget har vært dårlig. Hvor dårlig får vi vente med å se, men det skulle ikke forundre meg at det endelige opplaget på disse myntene går under Hamsun-myntens 16 000 eksemplarer. Norges Bank selger fortsatt Hamsun-mynten, så det er tydelig at selv beskjedne opplag som 16 000 eksemplarer varer lenge med de betingelsene utgiveren legger til grunn.

Når kongeparet jubilerer, så er det en stor begivenhet. Da kong Olav V feiret sin 75-års dag i 1978, ble det utgitt en flott 50-krones minnemynt i klingende sølv. Den kostet 50 kroner, og ble utgitt i 800 000 eksemplarer. Det er en mynt som idag er verdt omtrent tre ganger så mye, men 150 kroner knekker ikke samlerøkonomien. I framtida er det ikke sikkert det blir enkelt å skaffe seg minnemynten til kongeparets 75-års jubileum. Alt ligger an til et lavt opplag.

De siste årene har vi sett en betydelig prisutvikling på minnemynter utgitt fra Grunnlovsjubileet i 1989 til Nobeljubileet i 2001. Flere av minnemyntene utgitt i den perioden har lave opplag, slik som myntene utgitt til Sykkel VM i 1993. Prisene har økt betraktelig fra utgivelsesprisene. De to Sykkel VM-myntene selges idag for opp mot 4500 kroner per par, mange ganger utgivelsesprisen på 540 kroner. Sykkel VM-myntene havnet i skyggen av myntene utgitt til Lillehammer OL. Norske samlere var utmattet, og bare 9288 par ble solgt. Dagens pris er betydelig, og innkjøp merkes i en samlers lommebok. Hvis han i det hele tatt får tak i dem, de er ikke akkurat lagervare hos norske mynthandlere.

Situasjonen idag er ikke at norske myntsamlere er utmattet av for mange minnemyntutgivelser. Snarere tvert i mot. Utfordringen for samlere idag er at det er vanskelig å skaffe seg myntene. Det er slett ikke umulig de to idrettsmyntene fra 2010 vil ha en lignende prisutvikling som VM-myntene fra 1993. Idrettsmyntene er fortsatt mulige å kjøpe fra Norges Bank til utgivelsesprisen, men de er sjeldent tilgjengelige ellers i markedet. Det betyr at veldig mange som tidligere kjøpte minnemynter hverken får tilbud om dem eller oppdager dem på egenhånd. Bare bevisste samlere og investorer vet om dem, og det får konsekvenser for salgstallene. Myntene kan rett og slett bli veldig vanskelige å skaffe når Norges Bank stanser salget av dem. Da er samlere avhengig av at andre selger sine mynter for at de skal få kjøpt dem. Det kan lett føre til stigende priser på myntene.

Prisstigning på norske minnemynter er et tveegget sverd. Det er positivt for dem som allerede har sikret seg en eller flere eksemplarer av myntene, men det er negativt for dem som ikke har skaffet seg dem. Når Norges Bank en gang i framtida vil stanse salget av myntene, så vil det føre til at samlere av norske minnemynter er avhengig av at andre samlere selger sine eksemplarer. Det kan bli dyrt.

Selv om Norges Banks aktuelle distribusjonspolitikk gjør det vanskeligere å skaffe seg norske minnemynter, så betyr det samtidig at de skaper interessante samlerobjekter med potensiale i framtida. Dugnaden Norges Bank inviterer norske mynthandlere med på kan vise seg å være en investeringsmulighet for folk med risikovillig kapital. Det er vel neppe det Norges Bank hadde i tankene da de besluttet å utgi myntene.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, som man ofte sier.

Katalogverdi eller markedspris?

2011-10-25T22:00:00.007+02:00

«Norges mynter 2012» er boka norskemyntsamlere venter på nå. Det er en nye utgaven av vurderingslisten for norske mynter, og prisene som angis omtales oftest som «katalogpriser». Disse verdivurderingene er det nærmeste man kommer offisielle priser på norske mynter.

Likevel er det få samlere som følger prisene slavisk. Særlig gjelder det mynter i toppkvalitet, og sjeldnere årganger av enkelte mynter. Da betaler man gjerne mer enn katalogpris for mynten. Det er dessuten en utbredt oppfatning at mange mynter er undervurdert i katalogen. Det vil si at den ikke gjenspeiler den reelle markedsprisen for enkelte mynter.

Det gjelder også mynter som oppfattes som vanlige.


1 krone 1917 i 0-kvalitet.

La oss ta en mynt mange regner som vanlig: 1-krone 1917. Dette er ingen sjelden mynt i lavere kvaliteter som 1+ og 1, altså mynter som har sirkulert en stund og som er ganske slitt. Denne mynten er ikke uvanlig i bedre kvaliteter 01og 0/01, altså mynter som ikke sirkulerte lenge om som er minimalt slitt.

Det er ikke en mynt som er veldig sjelden i den ettertraktede 0-kvaliteten, altså mynter som ikke er slitt overhodet og som er nesten like fine idag som den dagen de ble preget. Til tross for at mynten ikke er sjelden i 0-kvalitet, så er dette en populær kvalitet blant samlere. Alle vil jo ha en flott mynt i samlingen sin, og det gjør 1-krone 1917 i 0-kvalitet til en ettertraktet mynt.

Så hvordan har katalogprisen vært på 0-kvalitet opp gjennom årene? Jo, det ser man i denne tabellen. Her er vurderingsprisene på mynten fra ulike årganger av «Norges mynter», og i raden under er katalogverdien justert til 2010-kroner ved bruk av Statistisk Sentralbyrås konsumpriskalkulator. Denne er et nyttig hjelpemiddel for å illustrere hva kronene man brukte i 1973, eller et annet år, var verdt i fjorårets kroner.

1 krone 1917 0-kvalitet	2011	2002	1992	1982	1973
Katalogverdi	1100	1100	1100	600	225
Justert til 2010-kroner		1286	1599	1521	1317

Som man ser har «Norges mynter» operert med samme katalogpris de siste 20 årene. Det betyr at den ikke er justert hverken for prisstigning eller etterspørsel. Justerer man for 2010-kroner, så var mynten faktisk mest verdt i 1992. Etter det har mynten bare sunket i verdi dersom vi skal tro på katalogen.

Katalogen har i realiteten satt mynten ned i verdi siden 1992, men i forhold til 2010-kroner, så har ikke 1-krone 1917 i 0-kvalitet vært satt så lavt i verdi siden tidlig på 1970-tallet. Dette rimer ikke med den stadig økende interessen for klassiske norske mynter i toppkvalitet.

«Norges mynter» henger ikke med i markedet.

Myntmarkedet er heldigvis noe helt annet enn hva «Norges mynter» klarer å formidle.

I de siste månedene har for eksempel Numisma Mynthandel i Oslo solgt noen eksemplarer av 1-krone 1917 i 0-kvalitet for betydelig mer enn foreskrevet katalogpris. Et eksemplar ble i august solgt på auksjon for mer enn 6000 kroner. Både i oktober og september solgte butikken 0-eksemplarer for 3000 kroner. Det er nesten tre ganger vurderingslistens pris.

Det blir spennende å følge med på neste utgave av «Norges mynter». Det er ingen tvil om at mange katalogpriser er langt unna hva markedet er villig til å betale. Det skaper ikke bare urealistiske forventninger hos ferske samlere som ønsker å kjøpe mynter, men bidrar også til at mange selgere ikke får betalt de pengene de burde fått for gode mynter.

Ingeniørens gull

2011-09-04T01:28:00.000+02:00

Denne medaljen ble tildelt dennorsk-amerikanske sivilingeniøren Leif Johan "Jack"Sverdrup av Nortwestern States Portland Cement Co. for TwentyYears Loyal and faithful Service. Det er ikke mer enn passende at enamerikansk 20-dollar ble fattet inn i en gullramme.

"Jack"Sverdrup ble født i Ytre Sula 11. januar 1881. Han utvandret etterhvert til USA, og fikk en sivilingeniørgrad fra Universityof Minnesota. Under 1. verdenskrig tjenestegjorde han i denamerikanske hæren, og fikk amerikansk statsborgerskap. Under 2.verdenskrig gikk han inn som major i Ingeniørkorpset.

Sverdrupstjeneste under krigen var betydelig. Han sto som byggeleder former enn 200 flystriper og flyplasser over hele Asia, i tillegg til veier, broer og kaianlegg. Sverdrup var en del av staben tilDouglas "I shall return" MacArthur, og nåddegeneralmajors grad.

MacArthur kalte ham den "perfekteingeniørsoldat" da han overrakte den høye amerikanskeutmerkelsen Distinguished Service Medal. Sverdrup fikk flere høyeutmerkelser; bl.a. Purple Heart, Legion of Honor, det franske Croixde Guerre, kommandørgraden av Order of the Britisk Empire og Distinguished Service Cross. I 1953 ble han tildelt St. OlavsOrdenen.

Denne medaljen fra Portland er ikke blant hanshøyeste utmerkelser, men likevel et interessant historiskobjekt. Sverdrup sto bak flere store broanlegg i USA, og var enblant mange norskættede ingeniører som var med å bygge oppamerikansk infrastruktur (det er sagt at norskeutdanningsinstitusjoner subsidierte amerikansk næringsliv ved åeksportere godt kvalifisert arbeidskraft).

De tekniskedetaljene er som følger: USA 20 dollar 1882-S innfattet i en ringav 14 karat gull. Samlet netto gullvekt er 54-55 gram. 47 mm i diameter, 5 mm tykk ved randen.

Dessverre er nå denne medaljen tapt.Det var ingen samlere i Norge som ønsket å kjøpe den, og dermedble den solgt videre til en utenlandsk investor og er senere smeltet ned.

Spare i sølv?

2011-08-31T21:25:00.000+02:00

Handel med edelmetaller stadig hektisk alle steder i verden. Mange kjøper edelmetaller som gull og sølv for å sikre seg mot at pengene blir mindre verdt. Prisen på gull og sølv har gått rett til værs, og idag ble 31,1 gram gull omsatt for 9786 kroner og 31,1 gram sølv for 223 kroner. Det gir en pris per gram på hhv 314,68 kroner og 7,17 kroner. Det er mye for begge metaller, men særlig har sølvprisen økt det siste året. Over 7 kroner per gram er det mangedobbelte av hva man kunne kjøpe sølv for bare noen år tilbake i tid.

Norske sølvmynter er derfor mer verdt enn noen gang. Det vet både samlere, småsparere og investorer, og de kjøper gjerne norske sølvmynter. Fordelen med å kjøpe mynter er at de er fritatt for omsetningsavgift, og eventuell fortjeneste ved et senere salg er skattefritt. Salg av innbo beskattes nemlig ikke i dette landet, og mynter regnes som innbo; enten du har ti mynter eller ti tusen mynter. Det betyr at du kan kjøpe og selge mynter for en pris veldig nær deres reelle metallverdi.

Men hvilke norske sølvmynter er de beste kjøpene?

Det er en håndfull norske sølvmynter som omsettes nær sin metallverdi:

Mynt	Pålydende	Sølvinnhold	Metallverdi 31/8-2011
10 kr 1964	kr 10,00	18 gram	kr 129,00
25 kr 1970	kr 25,00	25,37 gram	kr 182,00
50 kr 1978	kr 50,00	24,97 gram	kr 179,00
200 kr 1980	kr 200,00	17,06 gram	kr 122,00
100 kr 1982	kr 100,00	22,88 gram	kr 164,00

De mest verdifulle myntene er de to som ble laget på 1970-tallet. Dette er da også de to mest populære myntene blant småsparere og investorer. Særlig 25-kronen finnes i stort antall, og er mulig å få tak i både i kasser på flere tusen mynter og i plastrør med 20 stykker. Det gjør det enkelt å oppbevare myntene.

Taperen blant de norske sølvmyntene er 200-kronen fra 1980. Det er en virkelig flott mynt rent designmessig, men sølvinnholdet er lavt og pålydende er høyt. Dette er en mynt som aldri omsettes for sin reelle metallverdi, men som samlerobjekt.

Kjøper man derimot 25- og 50-kroner, så må man kjøpe dem for det mangedobbelte av pålydende verdi. Pålydende verdi er garantert av Norges Bank, og alle sølvmyntene i denne oversikten kan veksles inn til pålydende hos dem. Men prisen på sølv har utviklet seg slik at de er mer verdt som «sølvbarrer» enn som penger.

Sølvprisen er høy, men den har vært høyere tidligere i år. Prisen svinger hele tiden, men kan også falle langt ned. Det er mange som mener at sølvprisen skal opp, og om den skal opp til 20 kr per gram eller 10 kr per gram kan ingen forutse. Det vi vet er at sølvprisen var langt, langt lavere for bare noen år siden.

Det er selvsagt en viss risiko med å legge sparepengene sine i edelmetaller. Slik er det også med sølv. Da kan det være greit å sikre seg litt ekstra, og blant de norske minnemyntene finnes det et godt alternativ: 100 kroner 1982. Norges Bank garanterer at denne er verdt 100 kroner uansett. Skulle sølvet falle ned til gammelt nivå, så har man i alle fall sikret seg mot et alt for stort tap. Den faller ikke ned under 100 kroner i verdi, slik både 25- og 50-kronen fra 1970-tallet kan gjøre.

NB. Vær oppmerksom på at prisopplysnigene i denne bloggen er gitt med forbehold. Prisen på sølv svinger daglig. Dessuten vil selgere av disse myntene ta ulik pris om de selger en og en, eller rull for rull. Prisen er best om man kjøper et større antall av gangen.

Myntsettet 2011: Utsolgt før jul?

2011-08-09T21:52:00.006+02:00

Myntsettet 2011 har vært i handelen en god stund. Settet er på langt nær utsolgt - ennå. Dersom du samler myntsett, så er det ingen grunn til å utsette kjøpet lenger. Årets myntsett inneholder tre mynter og en medalje: 10-kronen for universitetenes jubileum, 1-kronen og 50-øren. Årets 50-øre er den siste som blir laget, dessverre.

2011-settet blir laget i bare 25 000 eksemplarer. Det er ikke så mange steder å få kjøpt settet. Det er få mynthandlere, og banker selger ikke lenger myntsett. I fjor var settet utsolgt i god tid før jul. Det skjer nok i år igjen. Hvert år er det populært å gi myntsett i julegave, men i fjor måtte mange legge nye planer; det var umulig å oppdrive ett eneste 2010-sett i hele landet.

Myntsettene selges for tiden stort sett i få eksemplarer av gangen. 1980-tallets investoriver er over. Den gang kjøpte mange flere kasser sett av gangen, noe som har ført til at det er en overflod av gamle sett på markedet. De siste årene er det produsert færre sett, og særlig 2009 og 2010 utgavene er det etterspørsel etter. Prisene har ikke skutt å været da det oftest ikke er de typiske myntsamlerne som spør etter settene, men folk som skal gi dem bort som gaver. Dette kan endre seg i årene som kommer. Dersom samlerne kommer på banen, så vil sannsynligvis prisen på settene stige.

Det er mange som forsøker å få tak i fjorårets myntsett, men forgjeves. Mange er gitt bort som gaver, og prisen på settet, når det er å få tak i, er ikke høyere enn hva det kostet da det kom ut. Det lokker ikke noen til å selge settet de sitter med.

For å unngå skuffelser under juletreet bør man derfor være raskt ute med å kjøpe årets myntsett! 25 000 sett er ikke nok til alle som vil ha.

Sur kjærlighet

2011-08-07T12:22:00.011+02:00

"Nå kan du samle på Haakon og Mette-Marits kjærlighetskyss!" skriver Samlerhuset i en mail til sine kunder. Kjærlighetsmedaljen ble nylig utgitt av Det Norske Myntverket og feirer 10-års jubileet til kronprins Haakon og Mette-Marits bryllup. Medaljen er gullbelagt og alle greier, og den distribueres av Samlerhuset (som eier 50% av Det Norske Myntverket).

Utgivelsen har vakt reaksjoner. "Trykkfeil på 25 000 minnemedaljer" skrev sladrepressen. De første bildene av medaljen viste at produsdenten glemte bindestreken i Mette-Marits navn. Ingrid Austlid Rise som er ansvarlig for utgivelsen beklager det hele. "Det har vel hendt verre ting enn dette" sa hun i anledningen. Det har hun selvsagt helt rett i. Feilen ble senere rettet opp, og kanskje finnes det medaljer både med og uten bindestrek.

Finansavisens redaktør Trygve Hegnar sa: "Dette er på grensen til det skandaløse", da han skrev en leder om markedsføringen av medaljen.

Samlerhuset markedsfører medaljen til 99 kroner. Normalt skal den visstnok koste 499 kroner. Kjærlighetsmedaljen er første medalje i en serie som de har døpt Kongeriket Norge, og det blir, som Samlerhuset selv sier, "et gullbelagt historieverk om vårt kongehus."

Slike samlerserier har vært Samlerhusets sikre inntektskilde i årevis. "Leve Norge", "Norges Sølvskatt", "Norge i krig" og mange lignende. Dessverre er seriene preget av repetisjon både av tema og motiver, men det er noe nytt likevel; tidligere ble medaljene preget i sølv eller gull, nå blir de preget i forgylt tambak.

Hvorfor tambak? De siste årene har prisene på edelmetaller som gull og sølv skutt i været. Det har ført til at mynter og medaljer i gull og sølv har blitt mye dyrere. Det Norske Myntverket kunne selvsagt preget medaljen i sølv, men da ville produksjonskostnadene blitt svært høye. Tambak er en legering som ikke koster all verden, og som derfor gir lave produksjonskostnader.

Lave produksjonskostnader gir bedre inntjening. Folk er jo likevel villig til å betale flere hundre kroner for en medalje i forgylt tambak. Dersom de kommende medaljene i serien Kongeriket Norge vil koste 499 kroner som det står i reklamen, så vil det altså være nordmenn som er villig til å betale omtrent like mye for en medaljen i verdiløst tambak som de i sin tid betalte for en i verdifullt sølv. Mye har skjedd med sølv de siste årene, men folk som kjøper disse medaljene tenker ikke over det. Det er lett å bli forført av ordet: "Gullbelagt".

Det er mange måter å brenne av pengene sine på. En måte er å kjøpe Kjærlighetsmedaljen og de andre medaljene i samlerserien Kongeriket Norge. Kundene får aldri igjen pengene sine - med mindre Samlerhuset garanterer evig tilbakekjøp (slik at de kan selges til stadig nye kunder). De som i sin tid kjøpte de andre samlerseriene med medaljer i sølv har i alle fall en slags sikkerhet i at sølvprisene er sterke. De kan alltids selge dem som skrapmetall, og verdien på de vanligste medaljene ligger på rundt 140 til 220 kroner.

"Medaljene skal angivelig være belagt med 24 karat gull, og det er imponerende slik som gullprisen stiger. Men hvor mye gull er det man får for 99 kroner?" skrev Trygve Hegnar i Finansavisen. I dagens gullmarked får du rundt en tredjedels gram gull for 99 kroner. Det vil si: Dersom du stikker innom en mynthandler som driver med salg av gull. Jeg aner ikke hvor mye gull Det Norske Myntverket har lagt utenpå Kjærlighetsmedaljken, men det spiller i og for seg ingen rolle; dette gullet er i praksis verdiløst. Gullbelegget er så tynt at det ikke er mulig å gjenvinne det uten at raffineringskostnadene blir skyhøye. Det vil rett og slett ikke lønne seg.

Kjærlighetsmedaljen og samlerserien Kongeriket Norge blir sikkert artige suvenirer for mange, men god økonomi er det ikke. Antagelig er det en bedre investering å bruke pengene på en kinobillett til jenta du er forelska i.

Winterschydtz og Sommerschydtz

2011-05-26T20:55:00.005+02:00

To spennende mynter var temaet for Finn Erhard Johannessens foredrag i Norsk Numismatisk Forening sist tirsdag. De to myntene var 12 skilling sommerschydtz penge 1689 og 16 skilling winterschydtz penge 1689. Begge ble preget i Christiania av myntmester Peter Grüner d.y. På forsiden er det en rytter, og på reversen den norske løven og navnet kong Christian V. I foredraget gikk Johannessen gjennom de ulike teoriene som er lansert om myntene.

Winterschydtz og Sommerschydtz er nemlig noen merkelige mynter. I et norsk numismatisk perspektiv har de unike motiver og innskrifter. Selve innskriftene ser ut til å bety at de ble laget for et særskilt formål. Dette er en egenskap vi ofte forbinder med polletter, som er pengetegn som settes i sirkulasjon for å betale for ett bestemt formål; for eksempel trikkepolletter til bruk for å betale for billetter i Sporveien.

Johannessen tok for seg to av de teoriene som har dominert i numismatisk litteratur: Den første fra Beskrivelsen av 1791 der det heter at de ble preget for å betale bøndene i skysstellet, og den andre fra Krebers auksjon i 1841 der det heter at de ble preget for betaling for postskyssen. Han fokuserte særlig på den siste teorien, som han fullstendig avviste.

Winterschydtz og Sommerschydtz har ikke noe å gjøre med postvesenet. Peter Grüner d.y. var postmester i Christiania, men myntene kan ikke knyttes til det vervet. Johannessen mente at det ikke er en postrytter man ser på forsiden av mynten. Rytteren mangler det viktigste symbolet på at han var postrytter: Postsekken. Fraværet av den er ikke forenlig med at det er en framstilling av en postrytter. Deretter gikk Johannessen inn på hvordan postvesenet fungerte den gangen myntene ble preget. Det var ikke behov for å prege mynter for å betale for postskyssen da dette var en plikt som ble lagt på bøndene. Som motytelse for å være postbonde fikk de fritak fra for eksempel militærtjeneste, veiarbeid og lignende. Det tok lang tid før man bestemte seg for å betale postbøndene for ytelsen de var pålagt. Dersom bøndene ikke fikk betaling for posttjenesten, så var det heller ikke grunnlag for å prege mynter for å betale dem.

Finn Erhard Johannessen falt derfor tilbake på at dette var mynter som ble preget i håp om at de skulle benyttes som betaling i det gamle skysstellet. De bøndene som var knyttet til skysstellet pliktet til å stille med oppsalet hest til alle som trengte dem. De som var i offentlig tjeneste trengte ikke å betale for bruk av skysstellet, men det måtte privatpersoner. Det er mulig, mente Johannessen, at 12 skilling sommerschydtz og 16 skilling winterschydtz var tiltenkt som særskilte betalingstegn. Det kan ha vært et forsøk på å lansere et nytt produkt, men at folk fant ut at dette var noe de ikke trengte. At de mislykkes kan forklare at myntene er så sjeldne idag. De er ettertraktede blant samlere, og prisen på hver mynt ligger opp mot og over 30 000 kroner.

Foredraget vakte stor interesse blant tilhørerne, og engasjementet i diskusjonen etterpå var til å ta og føle på. Det ble ganske raskt fastslått at om de skulle kalles polletter eller mynter så var det bare snakk om et definisjonsspørsmål, men at de i alle fall hadde korrekt vekt til å sirkulere som vanlige mynter. Selv om de kan ha vært preget for et bestemt formål, så er det fullt mulig de slapp ut i allmen sirkulasjon som ordinære mynter nettopp av den grunn.

(Artikkelen oppdateres)
Bilde: Numisma Mynthandel AS

Aftenposten: Gratisreklame for Samlerhuset

2011-05-03T13:39:00.011+02:00

Aftenposten har idag både bevist at de driver med gratis reklame i spaltene sine, og gjør et slett journalistiek handverk. Samler på Zimbabwes ulykke, melder de. I følge Aftenposten har nemlig Samlerhuset solgt 200 eksemplarer av 100 trillion dollars-seddelen til nordmenn. "- Har dere noen moralske kvaler med å tjene penger på å selge beviset på Zimbabwes økonomiske ruin?" spør Aftenpostens journalist Øyvind Gustavsen, og regner vel med at det spørsmålet teller med som et kritisk spørsmål.

I realiteten er Gustavsen ikke annet enn et mikrofonstativ for en stor bransjeaktør.

Man må bare gratulere Samlerhuset med denne aritkkelen. De klarer å markedsføre denne 100 trillion dollars-seddelen som noe unikt, og de lykkes med å få en av de mest respekterte avisene i Norge med på notene.

Seddelen er ikke unik i streng forstand, men det er tross alt et ganske snodig tall på sedlene. 100 trillion dollars kan oversettes til 100 billion dollar på norsk. Det er jo et enormt beløp, og er det høyeste på en seddeln noensinne. Men det er en seddel som knapt var i sirkulasjon. De aller fleste har funnet veien til samlere for lenge siden.

Aftenposten sa en gang om seg selv at de ga sold bakgrunn for egne meninger. Det er tydeligvis et prinsipp de forholder seg noe løslig til idag. De klarer å presentere det som en nyhet at 200 nordmenn allerede har kjøpt seddelen fra Zimbabwe. Det er ikke riktig, og hadde journalisten gjort jobben sin, så hadde han raskt funnet ut at denne 100 trillion dollars-seddelen har vært å få tak i her i landet siden 2009. Det er mange som har importert både en og to bunter, og det er sikkert mer enn 1000 nordmenn som eier en slik seddel allerede. Flere andre norske myntfirma har solgt denne seddelen i lang tid - uten at Aftenposten har vært interessert i det.

Nordmenn kan forøvrig når som helst kjøpe denne seddelen på det internasjonale samlermarkedet for et par tre amerikanske dollar og oppover. I Norge har prisen variert over de siste to årene, men vanligvis er prisen mellom 40 og 150 kroner.

Inflasjonssedler er populære samlerobjekter. Tyske sedler fra 1922/23, ungarske fra 1945/46 og Jugoslaviske fra begynnelsen av 1990-åra er stadig populære. De har ofte påtrykt svimlende beløp. Det er spennende for mange, og det handler selvsagt ikke om å samle på andre folks ulykke. Det er heller slik at man forundrer seg over sedler med denne type valærer, og plukker dem opp som historiske kuriosa. Det er uhyre sjeldent inflasjonssedler stiger i verdi, for å si det sånn.

17. mai-medaljen 2011: Grove faktafeil i reklamen!

2011-04-28T22:21:00.012+02:00

17. mai-medaljen 2011 lanseres av Det Norske Myntverket i disse dager. Den markedsføres i samarbeid med Samlerhuset, og det er sendt ut mange tusen frieksemplarer til kjente kunder. Årets medalje bærer portrettet til kong Olav V, og en strofe fra kommunisten Nordahl Griegs dikt Til Ungdommen: Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred. Denne strofen er absolutt passende i en tid med mye fremmedfientlighet og rasisme. Den var da også ment for å mobilisere studenter mot nazismens framvekst i Norge i 1930-årene.

Denne historiske bakgrunnen tier selvsagt Det Norske Myntverket om, men til gjengjeld lanserer de en fantasifull beretning om 17. mai-medaljene og myntverket. Jeg vil faktisk hevde at det er mer fantasi enn virkelig historie i den informasjonen som blir gitt om 17. mai-medaljene på hjemmesiden. La oss se på to sentrale avsnitt i teksten:

”Det Norske Myntverket har utgitt 17. mai medaljer siden 1884. I starten var 17. mai medaljene et symbol på nordmenns frihetstrang, og var veldig populære i tiden før og etter unionsoppløsningen i 1905.”

Det er feil i alle punkter. Før det første utga aldri Det Norske Myntverket (tidligere Den Kongelige Mynt) noen 17. mai-medalje før Bjørnstjerne Bjørnsons 100-års jubileum i 1932. Det var myntgravør Ivar Throndsen (1853-1932) som graverte en 17. mai-medalje i 1884, men den laget han som privatperson. Den ble riktignok preget på Det Norske Myntverket, men å si at den var utgitt av myntverket er en grov overdrivelse (og et dumt spark til Ivar Throndsen). Thronsen lykkes forresten ikke så godt med sine første to 17. mai-medaljer fra 1884 og 1885. Det var ikke før 1886 at 17. mai-komiteen i Kristiania ga oppdraget med den årvisse 17. mai-medaljen til myntgravøren. Han graverte en ny medalje hvert år, som han solgte som en del av sin egen private virksomhet. 17. mai-komiteen i Kristiania kjøpte dem inn i 1886-1888 og 1890-1893, og siden fra 1900 til 1920. Alle år ble det laget 17. mai-medalje, utenom 1918 da feiringen stort sett var innstilt på grunn av krigen i Europa.

Samtidig ble det utgitt en lang rekke andre medaljer, mange av dem produsert i Tyskland.

At medaljene for øvrig skulle være noe symbol på ”nordmenns frihetstrang” er nok noe man kan diskutere. Selv svært konge- og unionstro borgere gikk med 17. mai-medaljer før 1905.

Men den virkelig grove påstanden kommer myntverket med etterpå:

”Fra 1945 fikk Det Norske Myntverkets 17. mai medaljer en stor oppblomstring, og var i flere tiår et selvfølgelig innslag på jakkeslaget på nasjonaldagen. Etter et opphold på femten år er nå 17. mai medaljen endelig tilbake – denne gang også med en dekorativ 17. mai-sløyfe.”

Nei.

Det var gravør Halfdan Rui (1905-1978) i Oslo som utga 17. mai-medaljen i 1945. Den hadde portrett av kong Haakon VII på forsiden og hadde kongens monogram i V-tegn på baksiden. Rui jobbet med medaljen i lang tid og hadde den klar til feiringen 17. mai 1945. Det var en suksess, og han solgte 3557 eksemplarer av medaljen. Det Norske Myntverket preget ingen 17. mai-medalje etter krigen før i 1954. Deretter bare i 1958. Det var først da Kongsberg Myntklubb tok opp tradisjonen igjen i 1989 at Det Norske Myntverket preget 17. mai-medaljer regelmessig. Det Norske Myntverket påstår i tillegg at det nå kommer ut en medalje etter et opphold på 15 år, og det er rent vissvass. Kongsberg Myntklubb utga en medalje hvert år fra 1989 til 1998, og Oslo Mynthandel utga en medalje i 2000. Det tok 10 år før Det Norske Mynverket tok opp igjen tradisjonen.

At 17. mai-medaljene også skulle være et ”selvfølgelig innslag på jakkeslaget på nasjonaldagen” er også en påstand man kan diskutere. Det ble utgitt 17. mai-medaljer fra 1881 til 1920, og deretter bare spredt fram til 1989. Da man startet utgivelsene på 1800-tallet ble medaljene solgt i 10 000-vis av eksemplarer, mens de i moderne tid knapt har blitt solgt i noen tusen eksemplarer. Det Norske Myntverkets initiativ er prisverdig, men det spørs nok om ikke 17. mai-medaljens gullalder er tilbakelagt for veldig, veldig lenge siden. Men selvsagt; Det Norske Myntverket reviderer jo medaljehistorien som det passer dem best.

Det finnes noe litteratur om 17. mai-medaljer, men den eneste samlede historiske framstillingen finnes i Katalog over 17. mai-medaljer. Den kan lastes ned gratis: Link (pdf).

Påvist forfalskning!

2011-04-21T16:36:00.006+02:00

Det er ikke lenger tvil om at de mye omtalte metallbøkene fra Jordan er falske. Det siste klare bidraget kommer fra en kollega i Sverige: Ulf Ottosson på internettsiden Mynthandln.com. Det er etterhvert samlet mange ulike beviser mot disse metallbøkene, og det selvsagt ikke slik at numismatikken var det avgjørende. Fra tidligere er innskrifter i bøkene avslørt som dårlige kopier av allerede kjente innskrifter. Dessuten har folk som er eksperter på gamle funn sagt at bøkene mangler troverdige spor etter en aldringsprosess; det vi kan kalle irr og korrosjon på kobber og bly. Metallbøkene ser rett og slett ikke gamle nok ut.

Jeg publiserte et lite bidrag i den store historien på denne bloggen 5. april: Numismatikk og metallbøker fra Jordan, og den ble referert i VGs nettutgave dagen etter: - Bøkene er tidligst fra 70 e.Kr.

Kort tid etter publiserte Ulf en melding på sin hjemmeside der han påviser en direkte link mellom en kjent moderne forfalskning og et bilde i en av metallbøkene. Ulf gjengjente et hestespann, eller kvadriga, som var avbildet på en av metallplatene. Han forteller selv: "Den där kvadrigan (fyrspannet) har jag sett förut! ... tänke jag. Och jag vet var! På en mycket vanlig turistkopia av ett antikt mynt (grekisk/romersk hybrid ... mellan en redigerade dekadrachm från Syrakusa och en s.k. medallion med Lucius Verus bild)." Et glitrende uttrykk for en skarp visuell hukommelse.

Ulfs observasjon er viktig, og jeg linker direkte til bildet på Ulfs hjemmeside. Det er en meget pedagogisk illustrasjon som er 100% overbevisende. Link.

Noen som fortsatt tror på at disse metallbøkene er gamle skrifter fra de første kristne?

Numismatikk og metallbøker fra Jordan

2011-04-05T00:47:00.015+02:00

Betydelig arkeologisk funn eller ren bløff? skriver VG.no. Det er 70 små metallbøker som forvirrer arkeologer, teologer og andre om dagen. Det er snakk om små bøker av bronse eller bly på størrelse med kredittkort. De som har undersøkt bøkene klarer ikke å bli enige om hverken datering eller innhold. De mest optimistiske mener at bøkene kan kaste nytt lys på tro og liv blant de første kristne.

VG lot Torleif Elgvin studere bilder av bøkene. Han er førsteamanuensis ved Høyskolen i Staffelsgate i Oslo og er teolog med dødehavsrullene som spesialitet i følge avisen. Elgvin er skeptisk til at bøkene er fra det 1. århundre etter Kristus. Han mener å se en romersk keiser på bildene av metallsidene.

Det er helt riktig, men det er mer!

Bare et lite antall bilder er publisert av de mange bøkene. Ut fra et numismatisk perspektiv er i alle fall et par bilder svært interessante. De viser portretter hentet fra mynter preget for Alexander den Store (336-323 f.Kr.), Lysimachos (305-281 f.Kr.) og en keiser fra det flaviske dynastiet (69-96 e.Kr.)

Nedenfor har jeg satt sammen utsnitt av de publiserte sidene fra bly/kobberbøkene og sammenlignet dem med portretter på tre ulike mynter. Jeg har ikke funnet noen helt identiske mynter, men bildene gir likevel godt nok grunnlag til å konkludere med at portrettene i bøken er hentet fra mynter. Etterhvert som funnet blir undersøkt av eksperter vil de finne mynter med eksakt like portretter som i bøkene.

Det er kanskje typisk at et slikt funn raskt blir knyttet til tidlige kristne sekter. Jeg gleder meg i alle fall til hvordan teologene tolker bruken av Alexander den Stores portretter i bøkene. Alexander var en av antikkens største helter, men neppe for de kristne.

Så hva blir konklusjonen? Er de falske, eller er de ekte? Bøkene befinner seg i Israel. De skal etter sigende være funnet i Jordan, og de vil helst ha dem tilbake. Eieren påstår de har vært i familiens eie i 100 år. Området er ellers godt kjent for enorme mengder forfalskninger av antikviteter. Jeg tror vi snart får et svar fra ekspertene. Jeg tror vi får høre at de er falske.

(Klikk på illustrasjonene for å se dem i full størrelse!)

Les også mer:
Desert News Ancient metal plates found in Middle East
The Jewish Chronicle Online Heavy metal secrets from a Mid-East cave
Daniel O. McClellan Peter Thoneman on the Lead Codices
VG: Arkeologihistoriens viktigste funn?, Betydelig funn eller ren bløff? og - Bøkene er tidligst fra år 70 etter Kristus.

Turistkopier funnet i Skottland

2011-03-25T16:32:00.010+01:00

For kort tid siden ble et funn av romerske bronsemynter slått stort opp på NRKs sider (tidligere omtalt på denne bloggen: Er Labo-funnet en spøk?) Nå har arkeologisiden Past Horizons publisert et funn av fem bronsemynter: Coin find may represent a lost antiquarian collection. Funnet består av fem mynter i kobber eller bronselegering, og ble funnet i løse jordmasser. Past Horizons opplyser om at myntene har rester av lim på den ene siden, og at de derfor kan ha vært en del av en samling der myntene har hengt side ved side.

Nettopp.

Det er særlig to mynter som utmerker seg i dette funnet: Den ene gir seg ut for å være en tetradrakme preget av den makedonske kongen Demetrios I (306-283 f.Kr.) og den andre av den trakiske kongen Lysimachos (360-281 f.Kr.) Demetrios-mynten framheves også av Past Horizons.

Det er bare ett vesentlig problem: Disse myntene ble opprinnelig preget i sølv. En annen ting er at den ene siden på Demetrios-mynten er den samme som på Lysimachos-mynten. Det ble aldri laget originalt. Bildet som følger saken er ikke godt nok til å si noe om de andre tre myntene, men dette er ganske klart moderne kopier solgt til turister. Verdien er lik null og nix, og langt bedre eksemplarer kan kjøpes lett som bare det.

Past Horizons opplyser at myntene skal til undersøkelse ved Edinburgh museum. Etterpå er det et ønske at de skal returners for å stilles ut permanent ved Inverclyde-museene. Det er det ingen grunn til, det ville være flaut å kreve inngangspenger for å se dette "funnet".

Den som vil undersøke mer kan slå opp i David Sears Greek Coins (Seaby, London 1979): Nummer 6814 for Lysimachos og nummer 6764 for Demetrios.

Er Labo-funnet en spøk?

2011-03-19T13:03:00.014+01:00

Det er funnet romerske bronsemynter i Norge melder NRK. "Dette er et unikt funnmateriale i norsk jord", sier Håkon Ingvaldsen ved Kulturhistorisk Museum til NRK. Det er en liten sensasjon om funnet viser seg å være genuint, og ikke er en praktisk spøk fra kreative sjelers side. Det er god grunn til å være kritisk.

Bare ett bilde av myntene er presentert, og det er av ganske dårlig kvalitet. Follo museum oppgir på sine nettsider at det er snakk om tilsammen 17 mynter. Bildet som fulgte saken på NRKs side viser fire mynter, men bare to av dem er gjengitt med såpass detaljer at det går an å si noe om hva slags mynter vi står ovenfor. Håkon Ingvaldsen er forsiktig med å lansere teorier, men sier at myntene er preget rundt år 300 e.Kr. og ved yttergrensene av Romerriket. Det er en ganske overfladisk beskrivelse som ikke sier så veldig mye.

Det er klart at myntene har en betydelig aldersmessig spredning. På bildet kan man ganske enkelt identifisere en antoninian og en liten bronsemynt. Antoninianen var en romersk myntenhet som ble introdusert under keiser Caracalla i 214 e.Kr., og som forsvant da keiser Diocletian reformerte myntsystemet mellom 286-296 e.Kr. Den antoninianen som er i dette funnet er ganske sen, men kan være fra ca. 270-290 e.Kr. Den lille bronsemynten er av en type som er vanlig for regjeringstiden til Konstantin den Store og hans familie. Den viser to soldater stående på den ene siden, og et keiserportrett på den andre. Bare de to soldatene er vist på bildet, men det er nok til å identifisere den. Dette er en mynt som ble preget etter at keiser Konstantin den Store innførte mynttypen rund 312 e.Kr., og ble preget en gang mellom ca. 312-350 e.Kr.

Det betyr ikke bare at det er en stor aldersmessig forskjell mellom myntene, men at de også i utgangspunktet sirkulerte under to svært forskjellige myntsystemer. Det er selvsagt ikke umulig, men er litt rart da bronsemynter i seg selv ikke har noen verdi. Det er ikke unormalt med stor aldersmessig spredning i funn av gull- og sølvmynter. Likevel er det som å sammenligne epler og pærer da sølv og gull har en metallverdi som gjør at de alltid har hatt en egenverdi ut over den tidsbestemte økonomiske perioden de var preget under. Edelmetaller blir alltid verdsatt, bronse blir ikke alltid det og derfor forsvinner de ut av sirkulasjon raskere. Det er derfor litt underlig at såpass forskjellige bronsemynter skulle komme fra det samme funnet.

Det som gjør dette funnet virkelig merkverdig er fargen på myntene, eller rettere: Patinaen. Bronsemynter som ligger i jorda reagerer med omgivelsene og utvikler det vi kaller en patina. Denne kan komme i mange farger alt ettersom hva de blir utsatt for av minerler og kjemikalier i jordsmonnet. Forskjellen mellom myntene i Labo-funnet er stor; fra svart til flaskegrønt. Det betyr at de har vært utsatt for svært ulikt jordsmonn. Det stemmer ikke med de funnomstendighetene vi har fått opplyst om hos NRK. Bronsemynter ødelegges også ofte av jordsmonnet, blant annet korroderer de og går i oppløsning. Det er flere som har reist tvil om romerske bronsemynter overhodet kunne overleve 1700 år i norsk jordsmonn, i alle fall når de ikke engang har ligget beskyttet i jorda.

Myntene ble funnet i løsjord som var fraktet vekk fra Labo gård til Follo museum. Mange hundre skoleelever og andre har hatt mulighet til å solde jorda for å lete etter skatter. Funnene i jorda spenner over nesten 1000 år, fra ca. 800-tallet til ca. 1700-tallet. Jorda ble gjennomsøkt med metallsøker, og man fant et vektlodd formet som en hest. Dessuten fant man en sølvmynt fra 1500-tallet. Senere funn er også fra samme periode, men med unntak av de gamle romerske myntene. Hvordan havnet romerske mynter fra 260-350 tallet sammen med dette materialet som er rundt 500 til 1300 år yngre? Løsningen er kanskje mer nærliggende enn det man ønsker å tro: Noen driver ap med arkeologene.

Romerske mynter fra denne perioden er hverken sjeldne eller dyre. Jeg har selv solgt slike mynter for 30-60 kroner stykket, og du kan få dem enda billigere om du kjøper mange av dem. Hvem som helst kan kjøpe dem på nettet, og ta dem med seg om de planla å solde jord på Follo museum. "Det er typiske mynter som dro seg nordover og som det finnes mange av i Tyskland, Polen og på Balkan. Jeg tror ikke de er samla av en samler, men må ha blitt frakta nordover av reisende på et eller annet vis," sier Ingvaldsen til NRK.

Det skulle ikke forundre meg om det har skjedd i nyere tid. Skulle det vise seg å være et genuint skattefunn, så vil det være meget oppsiktsvekkende.

Falsk 2-speciedaler 1644: Riktig forhistorie?

2011-02-17T18:48:00.014+01:00

Sist sommer solgte det svenske Frimärkshuset en falsk norsk 2-speciedaler 1644. Mynten er tidligere omtalt i denne bloggen. Mynten ble solgt med proveniens tilbake til en auksjon i 1976. Nå er det reist tvil om den falske myntens forhistorie ble riktig oppgitt i auksjonskatalogen.

Den danske numismatikeren Jørgen Sømod har publisert et innlegg på Samlerforum.no der han presenterer bilder av mynten solgt på Anders Bruun Rasmussen auksjon 349, lot 834 i 1976. Link til innlegget: Her. Innlegget er også gjengitt på Gard Emsøys nettside Numismatikeren.com.

Det er ingen tvil om at bildene er av veldig ulik kvalitet. Samtidig er det en vesentlig forskjell: Den mynten som ble solgt i 1976 har flere riper risset inn i feltet bak den norske løvens rygg. Disse finner finner man ikke på mynten solgt i 2010.

På den annen side er likhetstrekkene mellom myntene mange, blant annet er toningsmønsteret stort sett identisk på bildene fra 1976 og 2010. Riper, hakk, slitasje og lignende ser også ut til å være identisk på begge bildene.

Sett i sammenheng, så er det ingen tvil om at det er samme mynt på begge bildene. Noen har forsøkt seg på å restaurere mynten i mellomtiden, og ripene bak løvens rygg ble en eller annen gang fjernet. Men at det skulle dreie seg om to ulike mynter finnes det ingen grunn til å tro.

Ingen har tvilt på opplysningene om myntens forhistorie før nå. Den ble da også gjengitt i det sertifikatet som dømmer mynten som falsk. Heller ikke Bruun Rasmussen har hittil benektet at mynten ble solgt hos dem som lot 834 på auksjon 349 i 1976.

Som en følge av dette blir det nå spekulert i om mynten likevel er ekte. Det er den nok ikke. Den vitenskapelige undersøkelsen er klar på at mynten som ble solgt av Bruun Rasmussen i 1976 og Frimärkshuset i 2010 var en støpt kopi av en annen mynt. Det er ingens om har fremmet troverdige motargumenter i forhold til denne undersøkelsen. Hvor originalmynten befinner seg idag er fortsatt ukjent.

Rekorddyr mynt var falsk!

2011-02-03T20:55:00.009+01:00

Da det svenske Frimärkshuset 5. juni 2010 solgte en norsk dobbeltdaler fra 1644 var det mange samlere som ante fred og ingen fare. Budgivningen startet på 100 000 svenske kroner. Etter en intens budgivning ble mynten solgt for svimlende 400 000 svenske kroner. I tillegg kom salær på 80 000 svenske kroner.

Nå viser det seg at mynten var falsk.

Doble speciedalere er interessante mynter, og denne typen er ikke mindre spennende. Mynten ble preget i Christiania i 1644, og var dobbelt så tykk som en vanlig speciedaler. Det er vare tre kjente eksemplarer i offentlig eie opplyste Frimärkshuset i auksjonskatalogen. De mente de solgte det fjerde eksemplaret og det eneste som var i privat eie. Det var tilsynelatende en meget attraktiv mynt, og den tiltrakk seg da også både samlere og handlere fra Norge.

På auksjonsdagen viste det seg at det var en mynthandler etablert i Sverige som la inn høyeste bud, men da han senere leverte mynten for videresalg ved auksjonshuset Künker i Tyskland ble den avslørt som falsk. Künker er et av europas største og mest innflytelsesrike auksjonshus, og hos dem vakte mynten mistanke. Den ble deretter sendt videre til undersøkelse ved Leibniz Universitetet i Hannover, og professor Carla Vogt ved Institut for Anorganische Chemie gjennomførte en undersøkelse. Studien avslørte at mynten var en støpt kop (noen har senere antatt at den var fra begynnelsen av 1900-tallet). Arne Kirsch som både jobber hos Künker og er representant i IBSCC (International Bureau for the Suppression of Counterfeit Coins) undertegnet et sertifikat som kokluderte med at mynten var falsk IBSCC ble grunnlagt av IAPN (International Association of Professional Numismatists) i 1975, og har siden da hjulpet myntsamlere med å avsløre utallige forfalskninger. Det er ingen grunn til å tvile på at mynten ble undersøkt av anerkjente eksperter.

Problemet er bare at Frimärkshuset ikke tar mynten i retur: De er ikke villig til å refundere kjøpesummen. Dette vekker oppsikt blant handlere og samlere. Mynten ble omsatt i 1976 hos Bruun-Rasmussen som er et anerkjent dansk auksjonshus. Etter de opplysningene jeg har fått er Bruun-Rasmussen villig til å refundere salgssummen fra den gang, men det dreier seg bare om en tiendedel av hva mynten ble solgt for i 2010.

Det ser ut til å bli en sak som for følger. Delvis betyr det at samlere og handlere må være forsiktige med hvem de kjøper mynter fra. Det viser seg at mange auksjonshus har sterke tidsbegrensninger i forhold til reklamasjon på objekter. Det er kanskje ikke så unaturlig da auksjonshusene betaler ut salgssummen til eierne av objektene. Auksjonshuset lever av salæret. Eierne kan i mange tilfeller ha brukt pengene på helt andre ting i den tida som har gått fra auksjonsdagen til mynten ble avslørt som falsk. I dette tilfelle ryktes det at oppgjøret mellom auksjonshuset og kjøperen må føres for en domstol. Frimärkshuset har en seks dagers frist på reklamasjoner, noe som i de aller fleste tilfeller er altfor kort i forhold til å få anerkjente eksperter til å undersøke en tvilsom mynt.

Mynten var tidligere omsatt, og det ble tatt som et tegn på at mynten var uproblematisk. At mynten har en dokumentert historie er noe samlere kaller proveniens. Kunnskap om en mynts proveniens er ettertraktet nettopp fordi den da viser at mynten ikke kan være en moderne forfalskning. Likevel er ikke provenien en garanti for at mynten er ekte. Samlere er stort sett veldig oppmerksomme på moderne forfalskninger av norske mynter laget i Kina, men naturlig nok ikke like oppmerksomme på forfalskninger laget for hundre år siden. Det er god grunn til å undersøke alle mynter like nøye, enten de har en forhistorie eller ikke.

Jeg vil komme tilbake til denne saken og undersøkelsen av mynten i tida fremover. Legg igjen mailadressen i feltet til venstre for å holde deg oppdatert.

Samlerhuset: Sex skal selge gull!

2011-01-22T18:36:00.008+01:00

Samlerhuset skal selge gull med hjelp av vakre modeller. Sex skal selge gull, kan man si. Det er en samling såkalte "svensk/norske" gullmynter det er snakk om. Hva de har å gjøre med Norge er usikkert; bortsett fra at de i sin tid var en del av gullbeholdningen i Norges Bank og at de har portrett av kong Oscar II som også var norsk konge.

Det er mulig det er enklere å selge myntene til nordmenn om man vrir litt på historiske og økonomiske fakta og kaller dem "svensk/norske" framfor å nøye seg med å være historisk saklig og si at de er svenske. Myntene ble ikke laget for Norge og at de sirkulerte i særlig utstrekning her i landet er tvilsomt. Selv norske gullmynter var sjeldent i sirkulasjon.

Å plassere gullmynten i handa på en modell er med all sikkerhet et salgstriks. Det er sjeldent vi ser slike ting i Norge, kanskje fordi myntsamlere er mer opptatt av myntene enn av dama. Dama kan være så sexy som hun bare vil, men er ikke mynten tilsvarende deilig hjelper det lite på interessen hos seriøse myntsamlere.

Samlerhuset setter igang denne annonsekampanjen for å selge en komplett samling svenske 20-kronors gullmynter til nordmenn. Myntene inneholder 8,06 gram rent gull, og har en gullverdi på om lag 2055 kroner (gullprisen svinger fra time til time, så det kan variere litt). Normalt selger norske mynthandlere de fleste av disse 20-kronor gullmyntene for litt over gullverdi, og sjeldent over 2500 norske kroner. Enkelte årganger, som for eksempel 1885, er mer verdt og kan koste opp mot 15 000 kroner i dagens marked. Serien Samlerhuset markedsfører starter med en 20-kronor fra 1901, som er en ganske vanlig mynt til rundt 2100-2200 norske kroner. Samlerhuset vil gjerne ha deg til å betale 4400 kroner. Det hadde ikke vært en helt gal pris på en norsk 20-kroner fra for eksempel 1902, men for en svensk mynt er det dobbel markedspris.

Kanskje det nettopp det er derfor Samlerhuset gjør bruk av en modell; så legger kundene ikke så mye merke til prisen på mynten.

Gamle 1000-lapper uten verdi?

2011-01-16T21:52:00.010+01:00

Hvor billig er du villig til å selge dine gamle 1000-lapper? Det er et mer aktuelt spørsmål enn mange tror. Fra nyttår er det mange norske sedler og mynter som i praksis er helt verdiløse. Norges Bank veksler dem ikke inn i nye sedler og mynter uten videre.

Blant de sedlene som nå er helt verdiløse er den gamle 1000-lappen med Henrik Ibsen. Fram til 31. desember 2010 var det mulig å veksle den inn i en helt ny 1000-lapp – krone for krone, seddel for seddel. Fra 1. januar 2011 kan man søke Norges Bank om å få vekslet inn seddelen. Det koster deg et saksbehandlingsgebyr på 250 kroner, og du må ha en særdeles god begrunnelse på hvorfor nettopp du skal få vekslet inn dine gamle 1000-lapper. Signalene fra Norges Bank bør ikke fylle noen med stort håp om å få gjennomslag for en slik søknad. ”Terskelen for å få innvilget en eventuell søknad, er imidlertid høy,” skriver Norges Bank på sine hjemmesider. Mistanken om at du kanskje kan være ute etter å hvitvaske svarte penger er nok sterk hos Norges Bank.

Norges Bank mener at alle egentlig har hatt sin sjanse til å veksle inn gamle sedler. Den fiolette og brune 1000-lappet ble erstattet av en ny 1000-lapp i 1989. Normalt innløser Norges Bank eldre sedler og mynter i 10 + 1 år etter at de ble erstattet av nye sedler og mynter, altså etter at de gikk ut av normal situasjon. Fram til nyttår var det imidlertid mulig å veksle nær sagt alle norske sedler og mynter.

Det som skjedde nyttårsaften var den største monetære renovasjonen i Norge siden 1945. Den gang ble alle norske sedler erstattet med en ny utgave. Det ble gjort for å inndra millioner av kroner fra krigsprofitører og dempe inflasjonen. Det tok mange år før datidens 1000-lapper igjen ble verdt mer enn 1000 kroner. Noe lignende kan vi være vitne til nå.

Dersom Norges Bank ikke lenger veksler inn slike sedler, så er det naturlig at mange forsøker å få solgt dem i samlermarkedet. Så langt har det vært ganske risikofritt; gamle sedler var i det minste verdt pålydende. Når Norges Bank ikke lenger står ved sine gamle sedler, så spørs det om samlermarkedet er stort nok til å ta over denne garantistrollen. Hvor mye er egentlig en gammel 1000-lapp verdt? Det finnes mange av disse gamle sedlene i omløp i samlermarkdet. Det ligger sannsynligvis mangfoldige hundretusen eksemplarer rundt om kring i bankbokser og under madrasser. Fram til nyttår kunne arvinger av sparsommelige besteforeldre være sikker på at de fikk minst pålydende på sedlene, og kanskje et par hundrelapper ekstra på samlermarkedet. Selv krøllede sedler var verdt 1000 kroner. Nå spørs det om ikke samlere blir kresne og kun velger å kjøpe de aller beste eksemplarene.

Det er nemlig slik at samlere helst vil ha en helt ubrettet seddel. En seddel som nærmest ser ut til å kommet rett fra trykkeriet. Det er ikke mange slike sedler bevart, men det er helt sikkert nok til å dekke behovet i samlermarkedet en god stund framover. Det kan bety at samlere vil fokusere mest på de pene sedlene, og langt mindre på de som er litt brettet og kanskje ikke er bevart i mer enn middels kvalitet. Det kan igjen bety at du ikke lenger får 1000 kroner for en 1000-lapp. Du kan få mindre. Langt mindre, kanskje.

For de av oss som følger samlermarkdet er dette en spennende periode. Nå får vi se om markedskreftene justerer prisen på disse gamle 1000-lappene. En ting er sikkert: Norges Bank vil ikke ha dem, og det er helt opp til samlerne selv å sette riktig verdi på 1000-lappene.

Norges mynter 2011 på ville veier?

2011-01-02T13:48:00.009+01:00

Norges mynter 2011 vil bli den mest solgte myntboken i Norge i år. Det vil være den boken tusenvis av samlere bruker for å finne ut hva myntene deres er verdt. Årets utgave inneholder mange endringer de vil være interessert i. Norges mynter 2011 er svært fokusert på myntverdier før og nå – og da med særlig vekt på hvor mye mer mynter er verdt nå i forhold til tidligere. Det er kanskje ikke overraskende.

Myntmarkedet er i vekst, og samlere er villige til å betale mye for de myntene de ønsker seg. Fjorårets auksjonsresultater vitner om mange mynter som ble solgt langt over katalogprisene i fjorårets Norges mynter. For eksempel ble en 10 øre 1920 i topp kvalitet solgt for 7000 kroner på auksjon i november. Det var 10 ganger katalogprisen for 2010. Den står for øvrig uendret i årets katalg. Et annet eksempel er en 50 øre 1887, også den i topp kvalitet, som ble solgt for 14 000 kroner. Katalogprisen var 5500 kroner i 2010, og den har klatret opp til 9000 kroner i 2011-katalogen. Jeg kan fortsette å ramse opp sjeldne mynter i topp kvalitet som gikk langt over det Norges mynter 2010 vurderte dem til. Det mest interessante er kanskje at det ikke engang var vanskelig å selge disse myntene for langt over katalogvurdering. Det var mulig å selge langt flere eksemplarer til samme pris; om man bare hadde hatt dem for salg. Saken er at noen mynter er uhyggelig sjeldne i topp kvalitet, og samlere med noe erfaring vet det og er villig til å strekke seg langt for å få tak i dem. Det er grunn til å tro at en rekke godbiter også i år vil bli solgt langt over 2011-katalogens vurderinger.

Det er derfor helt naturlig at utgiverne av 2011-katalogen justerer vurderingene på de sjeldne myntene oppover. Problemet er at en rekke verdivurderinger ikke justeres nedover i takt med markedet. Sjeldne norske mynter er ettertraktet, men hva med de myntene som ikke er særlig sjeldne? For eksempel 200 kroner 1980 Frigjøringsjubileet. Denne stor og fete sølvmynten står oppført til en prisvurdering på 625 kroner. Det er ikke snakk om at denne mynten blir omsatt for en slik uhyrlig pris. Du får den enkelt for halvparten hos en ledende mynthandler. Og hva med prisen på myntene utgitt for Lillehammer OL i 1994. Et komplett sett med fire gullmynter og 12 sølvmynter står oppført til 38 600 kroner. Riktignok er de fire gullmyntene verdt ca. 16 000 kroner, men du oppnår ikke nesten 40 000 kroner i dagens markedet for dette settet. Normalt ligger et slikt sett på rundt 21-22 000 kroner. Lignende overvurderinger finner man for 100 kroner 1999 Millennium også. Katalogen foreskriver en pris på 3500 kroner, mens 2000 kroner er nærmere virkeligheten i myntmarkedet. Lignende grove overvurderinger finner man på samtlige minnemynter. Unntaket er kanskje 2 kroner 1914 Mor Norge som står oppført med en vurdering på 2800 kroner i 0-kvalitet (altså helt usirkulert). Dette er en mynt som er uhyre vanskelig å finne i toppkvalitet, og som derfor ville oppnådd en langt bedre pris på auksjon. Når jeg først nevner auksjon, så kan det være greit å vite at 1500 kroner 1993 Edvard Grieg oppnår omtrent 14 500 kroner på auksjon i dag. Denne gullmynten med opplag på 5139 eksemplarer står oppført med en vurdering på 19 000 kroner. For minnemyntenes del er det ingen sammenheng med myntmarkedet slik samlere kjenner det, og vurderingsprisene i Norges mynter 2011.

Det er mange mennesker som vil få et hardt møte med realitetene i myntmarkedet etter å ha gløttet på vurderingsprisene i Norges mynter 2011. Det synes som om at Norges mynter 2011 er i utakt med markedet og samlerne. Det rammer myntinteressen og hobbyen på en negativ måte. Det er mange som spør seg hva de skal med en vurderingsliste med priser ingen forholder seg til?

Norges mynter 2011 utgis av Nordfrim i Skien i samarbeid med Samlerforlaget Norges Mynter som er eid av Samlerhuset og Oslo Mynthandel. Gunnar Thesen fra Oslo Mynthandel og Øyvind Nordheggen fra Samlerhuset har underskrevet forordet. Katalogen selges av de fleste norske mynthandlere. Mange mynthandlere har en annonse i Norges mynter; bortsett fra den utgaven som distribueres til Samlerhusets kunder: Der er alle spor av andre mynthandlere fjernet av ukjente årsaker.

Bull til besvær

2010-07-25T01:37:00.006+02:00

Det er nesten utrolig, men Norges Bank har sendt ut en mynt man nesten må ha bruksanvisning for å forstå. Det er selvsagt snakk om den nye 10-kronen laget for å feire fiolinisten Ole Bull. Portrettet er utført av Wenche Gulbransen.

”Men hvor er Ole Bull?” utbryter folk som får mynten i handa.

Ved første øyekast ser det ut til at Ole Bull har gjemt seg et sted på mynten. Det er enkelt å få øye på notene til Setjerjentens Søndag (en av Bulls definitive hits). Verre er det å få øye på ansiktet til Bull. Mange lurer på om det er et Europa-kart på mynten. Det kan være frustrerende å få en mynt man ikke skjønner bak og fram på.

Frykt ikke for blodtrykket. Her er en enkel guide til hvordan du kan glede deg over den nye Bull-tieren:

1) Ta tak i mynten på kanten. Bruk tommel og pekefinger.
2) Vri mynten slik at lyset skinner på den.
3) Når lyset får mynten til å se ut som et speil kan du skimte Ole Bulls buskete øyebryn og bonhommistiske smil blant noteradene.

Den virker i det hele tatt veldig moderne denne mynten, men det er den i virkeligheten ikke. Det er mange land som har eksperimentert med slike portretter. Albert Einstein var førstemann ut på en 5-francs mynt fra Sveits. Nederland har også laget flere slike mynter, og en 5-euro til minne om van Gogh i 2005 er et utmerket eksempel. (Se bilder nedenfor).

Så kan man jo diskutere i lang tid om dette er en bra eller dårlig måte å hedre gamle helter på. For noen blir det en litt for kunstnerisk måte å gjøre det på, for andre er det spennende å se hvordan man kan bruke nye portretteknikker på mynter.

Personlig synes jeg det er bedre utført på nederlandske mynter. Den nye 10-kronen har et utmerket portrett av kong Harald utført av Ingrid Austlid Rise på forsiden. Det blir noe ujevnt over mynten når Ole Bull-portrettet er så forskjellig. På den nederlandske van Gogh-mynten er begge portrettene på mynten laget med samme teknikk. Det gjør mynten balansert, og man får inntrykk av at viljen til å gjøre noe nytt og spennende er mer tilstede.

Norge: 10-kroner 2010: Ole Bull. Metall: CuZnNi. Størrelse: 24 mm. Kunstner: Wenche Gulbransen (revers), Ingrid Austlid Rise (advers).

Sveits: 5-franks 1979: Albert Einstein. Kobbernikkel. Usirkulert. Størrelse: 31 mm. Kunstner: Jürg Zeller

Nederland: 5-euro 2005: Vincent van Gogh. Sølv. Proof. Størresle: 29 mm. Kunstner: Karel Martens.

Topp pris for topp 2-øre

2009-10-11T23:34:00.004+02:00

Alle har hørt om 2-øren fra 1968 som er verdt en formue. Det er en mynt som har en katalogpris på 11 500 kroner, og et opplag på bare 3467 eksemplarer. Men det finnes 2-ører som er langt sjeldnere og langt mer kostbare.

Natt til søndag ble en 2-øre 1915 solgt på auksjonsstedet QXL. Høyeste bud var på 31 500 kroner. Det er ikke ille for en liten bronsemynt på 4 gram. Det var intens budgivning mellom flere personer. Det er snakk om en mynt som er i utmerket stand. Den er like fin idag som den var da den ble preget i 1915. Selgeren vurderte den til kvalitet 0 - eller topp usirkulert.

Det finnes kanskje bare tre 2-ører datert 1915 i denne toppkvaliteten. Den forrige ble solgt av Oslo Mynthandel for 28 320 kroner. Katalogverdien er bare 9000 kroner.

Det er verdt å merke seg at det er sterk interesse for gamle norske kobbermynter i topp kvalitet. Myntmarkedet har i det hele tatt vist seg å klare seg bra selv under finanskrisen. Det skal bli interessant å se om denne prisrekorden lokker flere gode norske mynter på markedet. Det er i alle fall samlere som er mer enn villig til å bla opp tusenlappene for å sikre seg sjeldenheter.

Samlerhuset redigerer Obama-annonse

2009-09-28T20:20:00.002+02:00

Sist uke forsøkte Samlerhuset å selge en privat produsert suvenirpregning som Obama-minnemynt. Denne uka har Samlerhuset redigert annonsen, og alle antydninger til at suvenirpregningen er en minnemynt er fjernet. Dessuten har Samlerhuset lagt til at den er produsert ved det private amerikanske myntverket Franklin Mint.

Det er et skritt i riktig retning, og man kan bare håpe for framtida at Samlerhuset blir mer edruelige i sine salgsannonser.

Samlerhusets Obama-bløff

2009-09-22T21:17:00.006+02:00

"Verdens mest aktuelle mynt" reklamerer Samlerhuset med i en mail til sine kunder. Det låter jo interessant, men hva slags mynt er det snakk om. Jo, Samlerhuset selger en Kennedy Half Dollar som er forgylt og påtrykt et portrett av president Barack Obama.

Samlerhuset hevder at etterspørselen etter mynten er betydelig, men at de har klart å sikre et parti for norske samlere. Samtidig som du bestiller Obama-"mynten", så tegner du et abonnement på en rekke andre utgivelser fra USA.

Amerikansk mynt er populære samlerobjekter over hele verden, og det er mynter som er verdt å samle på. Problemet for Samlerhuset er at de ikke selger en Obama-minnemynt slik de forsøker å innbille sine kunder. Det de selger er en privat utgave laget av et kreativt firma i USA. Det er forresten heller ikke den eneste Obama-utgaven som er laget, men en av ganske mange. Metoden er veldig enkel: En ekte mynt forgylles og får påtrykt et fargetrykk. Det er ikke snakk om offisielle minnemynter, slik Samlerhuset gir inntrykk av, men private suvenirutgaver hvem som helst kan produsere og selge.

"Hva er forskjellen" spør du?

Forskjellen er at en ekte amerikansk minnemynt faktisk er godkjent av den amerikanske Kongressen. Det er så definitivt ikke denne utgaven. President Obama har problemer nok med å få gjennomført en helsereform, om han eller hans tilhengere ikke også skulle skaffe seg enda flere problemer ved å få presset gjennom en minnemynt i Kongressen.

Det Samlerhuset gjør er å bevisst feilbeskrive en vare for å få solgt flere av dem. Det har en juridisk side jeg overlater til andre å avlare. De kaller den riktignok en spesialutgave, men det er ikke særlig presist. Samlerhuset forsøker ikke noe sted i hele salgsannonsen å avklare at det er snakk om en privat suvenirutgave uten offisiell backing.

Det er en bløff, og en ganske grov en til å være fra Samlerhuset.

Ny svindelmetode på QXL

2009-02-03T23:30:00.010+01:00

En ny type svindel er avslørt på QXL. Bilder av mynter manipuleres i fotoredigeringsprogrammer slik at myntene framstår som bedre enn de er. Selgeren Kåre M. med salgsnavnet "jasså" på QXL har vist at det går an å tjene penger på den slags virksomhet.

Samlermiljøet har hatt mistanke til Kåre ”jasså” M. en god stund, men det har vist seg å være vanskelig å skaffe håndfaste bevis. Dessuten har det vært noe usikkerhet rundt metoden han har brukt for å manipulere bildene av myntene.

Det viser seg at Kåre ”jasså” M. spesialiserer seg på å kjøpe og selge bedre norske årgangsmynter i gjennomsnittskvalitet. Særlig har han kjøpt og solgt 50-ører fra 1954. Dette er en av de mer interessante 50-ørene; den har en katalogverdi på hele 5000 kroner i usirkulert kvalitet. I godt brukt kvalitet er den verdt mellom 50 og 300 kroner. Han har ved to anledninger kjøpt slike mynter for hhv 90 og 160 kroner på QXL. Deretter skannet han et nytt bilde av myntene, og disse bildene behandlet han i Photoshop.

Det som egentlig er bildet av en godt slitt mynt kan med et par klikk se ut som bildet av en nesten perfekt mynt. Det er egentlig ikke så vanskelig, han er ikke en avansert bildemanipulator, og han brukte en standardfunksjon i Adobe Photoshop: Smart Blur. Da ble detaljene skarpe, mens feltene ble uskarpe. Han lykkes dermed å skjule de mange sirkulasjonssporene mynten hadde, og mynten framsto som langt bedre enn den virkelig var.

Kåre ”jasså” M. har på QXL solgt minst to 50-ører 1954 med slike manipulerte bilder. Han er ingen ærlig selger, så han skrev ingenting i salgsteksten at bildet var manipulert. Han opplyste heller ikke om hvilken kvalitet mynten var vurdert til, men ba folk vurdere mynten på bakgrunn av de manipulerte bildene.

Det er likevel enkelt å avsløre ham: Bilder av mynter han har kjøpt er enkle å sammenligne med de manipulerte bildene han la ut. Ett av bevisene er lastet opp på denne bloggen: En 50-øre 1954 han kjøpte for 160 kroner ble etter en tur innom fotoredigeringsprogrammet til en mynt han solgte for 660 kroner. Det er god fortjeneste på et par minutter i Photoshop. Det er ingen tvil om at det er samme mynt, de to hakkene over 5-tallet er de samme på begge bildene. Dette er et unikt trekk ved nettopp dette eksemplaret av 50-øre 1954.

Kåre "jasså" M. er fortsatt aktiv. Så sent som 3. februar forsøkte han å gjennomføre et salg med manipulerte bilder: Denne gangen var det ingen som bet på agnet, og mynten til 420 kroner ble ikke solgt. Han hadde kjøpt mynten for 90 kroner av en annen samler, og så nok for seg en solid fortjeneste.

Det er likevel lite som tyder på at Kåre ”jasså” M. stanser sin virksomhet. Han bare blåser av avsløringene og han er fast bestemt på å forpeste samlermiljøet og QXL med manipulerte bilder, og han vil fortsatt forsøke å knipe surt opptjente kroner av uskyldige samlere. QXL er ikke flinke til å fjerne slike folk fra sine auksjonssider.

Et friskt pust: Hamsun på mynt 19. februar

2009-02-01T19:24:00.007+01:00

Den omstridte forfatteren og nobelprisvinneren Knut Hamsun blir hedret med en norsk minnemynt. Norges Bank står som utgiver og den kjente kunstneren Enzo Finger står for designet. Mynten får en pålydende verdi på 200 kroner, men utsalgsprisen til samlere og andre blir 450 kroner. Den er tilgjengelig fra 19. februar. Det er nok til alle: Opplaget er begrenset til optimistiske 40 000 eksemplarer. Jeg tror at 5000 eksemplarer ville holdt i massevis.

Myntsamlere har foreløpig vært unisone i sin fordømmelse av mynten. Det er ikke spørsmålet om Knut Hamsun som opptar dem, men at designet er vanskelig, at mynten er uryddig og at den er dyr. Jeg mener at mynten gir myntsamlere en utfordring. Denslags utfordringer bør man ta på strak arm.

Hamsun-mynten skiller seg dramatisk fra andre norske minnemynter. Det er en komplisert mynt som krever mer av publikum enn vanlige mynter. Enzo Finger har designet et motiv der Knut Hamsuns navnetrekk er det mest tydelige og synlige. En stor del av designet fylles opp av en manusside fra Hamsuns Markens grøde. Det mest overraskende, og kontroversielle, ved mynten er at Knut Hamsuns profil bryter fram bak tekstlinjene. Den omstridte forfatteren gjør altså en forsiktig entré på minnemynten til hans ære.

Det er mulig det ligger en kommentar til debatten om Hamsun her: Mange er fortsatt sterke motstandere av å rehabilitere forfatteren, siden han så klart stilte seg på gal side under okkupasjonen. Samtidig er Hamsun udiskutabelt en av landets fremste forfattere gjennom alle tider. Kanskje må myntdesigneren være så forsiktig når han er med på å rehabilitere forfatteren?

Portrettet av Hamsun er inspirert av en radering av Horst Janssen. Det er også klart at Enzo Finger står i gjeld til skulptøren Nils Aas’ minnemedalje over kong Haakon VII fra 1972. Han er også inspirert av moderne utenlandske minnemynter, for eksempel fra Nederland og Finland.

For å virkelig få glede av denne mynten må man bruke tid på å betrakte den under ulike lysforhold. Mitt tips er å holde mynten på armlengs avstand og snu hånden slik at lyset faller ned på mynten fra stadig ulike vinkler. Når lyset gir ulike skyggeeffekter, vil man kunne få full glede av portrettet.

Denne minnemynten er et friskt pust i den norske myntrekka. De siste årene har Norges Bank utgitt en rekke minnemynter uten portrett. Minnemyntene for Niels Henrik Abel og Henrik Wergeland var absolutte bunnpunkter i en kjedelig norsk myntrekke. Det er gledelig at Norges Bank denne gang satser på portrettkunst - selv om myntsamlere umiddelbart kan ha vansker med å forstå portrettet.

Hjemmesnekrede kronestykker i ei krisetid

2009-01-23T22:35:00.015+01:00

Siden finanskrisa ekspoderte i fjor høst har avisene har vært fulle av historier om de harde 30-åra. Den krisetida er et slags allmenngyldig mål på hvor ille det kan gå med massearbeidsløshet og massiv fattigdom. Det var en hard periode for store deler av folket, men det mange ikke kjenner til er de harde økonomiske realitetene den gang var årsaken til flere falskmyntnersaker. Noen av dem som hadde tange økonomiske levekår forsøkte å bøte på situasjonen med å lage 1-kroner i bakgården. De to mest alvorlige sakene førte til arrestasjoner i 1929 og 1938. Noen av myntene var så godt laget at Den kongelige mynt ikke kunne si med sikkerhet om de var ekte eller falske.

Falskmyntnerne på Lille Tøyen

I januar 1929 ble det fattet mistanke om omfattende falskmyntnervirksomhet i Oslo. Flere forretningsdrivende hadde fått falske mynter som betaling for varer. Lørdag 19. januar fikk Norges Bank innlevert de første eksemplarene, og der ble det raskt konstatert at myntene var falske. De fleste myntene var datert 1927, men det var også med 1925. Norges Bank anmeldte saken umiddelbart. Det var en uvanlig sak og ble slått stort opp i dagspressen.

Kort tid etter kunne politiet kunngjøre at de hadde arrestert to falskmyntnere. Et tips fra funskjonærer ved Colosseum Kino var avgjørende. En av dem hadde oppdaget de falske myntene tidligere, og hadde merket seg mannen som betalte med dem. Falskmyntneren avslørte seg da han senere ringte inn for å reservere billetter i eget navn. Politiet fikk beskjed og saken var løst.

To mann ble arrestert: En stålgravør i 60-års alderen, og en maskinarbeider i 30-års alderen. Verkstedet på Lille Tøyen ble ransaket, både mynter og myntemner ble funnet, og de to tilsto raskt forbrytelsen. Aftenposten meldte at de to lenge hadde levdt i trange økonomiske kår, og at de neppe kunne ha vært klar over strafferammen for forbrytelsen. De fikk 3-års fengselsstraff, men strafferammen var opp mot 10 år.

Lett gjenkjennelige falsknerier

De hadde også gjort seg skyldig i flere tabber som gjorde det enkelt å avsløre falskmyntneriet. Først og fremst hadde de brukt et annet metall enn originalmyntene. Den kongelige mynt preget sine mynter på en kobbernikkel-legering, der kobber utgjorde 75% og nikkel 25%. Falskmyntnerne fra 1929 hadde brukt en nysølvlegering som var mye lysere. Dessuten var de falske myntene litt tykkere enn originalene, og de veide litt mer. Til slutt hadde de slurvet med detaljene i preget. De originale myntene hadde 81 små dekorative perler mot kanten av mynten, på de falske var det bare 77.

Falskmyntenerne sa at de hadde satt 150 kronestykker i sirkulasjon. I tillegg beslagla Politiet 250 hel- eller halvferdige eksemplarer, og dessuten en del metallplater som de falske myntene ble stanset ut av. De var klare til å produsere langt flere mynter. Hvor mange av de 150 falske kronestykkene som ble inndratt av Norges Bank er foreløpig usikkert. Den gangen var ikke Norges Bank villig til å bytte inn falske mynter, men de ble beslaglagt umiddelbart. De som leverte inn falske mynter ville gå på et tap. Derfor kan det godt være flere slike i gamle sekker med hullkroner.

Falskmyntnersaken fra 1929 var det første virkelig alvorlige tilfellet i Norge. Det var flere små saker ut over 1930-tallet, men det dreide seg da bare om grove avstøpninger som raskt ble avslørt. Den virkelig store og alvorlige falskmyntersaken dukket opp i 1936.

En internasjonal gjeng med dyktige fagmenn?

Sommeren 1936 oppdaget en forretningsmann i majorstuområdet noen kronestykker med ”en litt usedvanlig klang og et gullig skjær.” Kronestykkene var datert 1926, og han mente de var falske. Han henvendte seg raskt til Norges Bank, men skillemyntkassereren kunne ikke med sikkerhet skille de falske myntene fra de ekte. Deretter ble myntdirektøren tilkalt fra Kongsberg. Myntdirektøren var nok mer sikker i sin sak, og like etter ble de falske myntene slått opp i pressen. Det ble spekulert i om det var en utenlandsk bande som sto bak, og det var flere falskmyntnersaker både i Danmark og Sverige som pekte i den retningen.

Avisene omtalte myntene som "det geniale falskneri" og de var ikke alene om å være imponert. Da direktør Rygg i Norges Bank uttalte seg til pressen var han full av lovord om falskmyntnernes arbeid. Det var uten tvil utført av den dyktig fagmann, og de hadde brukt en legering som skilte seg lite fra den som Den kongelige mynt brukte.

”Er de falske kroner ekte?”

Legeringen var så troverdig at det raskt spredte seg rykter om at myntene var ekte. Aftenposten slo tvilen opp på førstesida 11. november 1936: ”Er de falske kroner ekte?” Ujevnheter i preget kunne skyldes slitte stempler hevdet avisa, og legeringen på myntene ble ikke alltid testet. Derfor kunne det ha sneket seg inn en dårligere legering i en produksjonsrunde. Den kongelige mynt brukte en legering med 25% nikkel, mens de falske besto av 21% nikkel. Et avvik på 4% var ikke umulig hevdet de. Ryktene svirret, og det var vanskelig få definitive svar fra Norges Bank og Den kongelige mynt. Selv myntguardein R. Støren hadde uttrykt sin tvil om myntene var falske.

Politiet ville ikke si noe endelig da myntekspertisen ikke var definitive i sin dom. Her trengte man ytterligere ekspertise, og utenforstående akademikere ble hyret inn for å gjøre undersøkelser. Rettskjemiker Bruff og dr. ing Holwech ble satt på saken. De leverte en rapport i begynnelsen av 1937 og Aftenposten slo konklusjonen opp på førstesiden: ”Ingen vil om at kronestykkene er falske.”

Langvarig jakt

Deretter ble det stille om saken. Men falskneriene satt sine spor: Folk var skeptiske til kronestykker datert 1926, og tilfeldighetene ville det slik at Norges Bank nettopp hadde sendt ut ”en større beholdning” av denne årgangen. Det er uklart om de ble avvist av publikum, men Norges Bank kom med beroligende meldinger. De ekte myntene som var sluppet ut var blanke og som nypregede, og de falske så slitte og gamle ut. Dermed kunne folk flest, uten en lupe for hånden, raskt avgjøre om de ville ta imot 1-kronene eller ikke. Falske mynter ble sendt inn fra mange steder i landet; selv fra København. Samtidig arbeidet etterforskerne med konkrete spor, og holdt oppsikt med restauranter og andre steder der de mistenkte at falskmyntneren brukte kronestykkene sine.

Da falskmyntneren ble arrestert i november 1938 skyldes det en tilfeldighet. Det var tips fra arbeidere ved Den norske stansefabrikk i Rådhusgata i Oslo som førte til at rett man ble tatt. Han hadde bestilt stansene han brukte til å slå ut myntene fra stansefabrikken. Arbeiderne hadde merket seg mannen da det ble meldt om falske mynter i omløp. Han hadde nemlig alltid bestilt stanser i nøyaktive mål, og alltid i størrelsen til et kronestykke. Selv hadde han påstått at han skulle bruke stansene til Meccano-eksperimenter.

Det var ingen internasjonal bande som sto bak, og heller ikke en dyktig fagmann. Falskmyntneren var en mann i 30-åra som hadde vært uten arbeid i en årrekke. Han arbeidet til sjøs en periode, men da han ble arrestert livnærte han seg på å vaske biler vis-a-vis Den norske stansefabrikk. Myntene hadde han laget i et verksted på Nesøya i Asker. Han tilsto forbrytelsen kort tid etter arrestasjonen.

Det er vanskelig å danne seg et bilde av hvor omfattende falskmyntneriet var, men Norges Bank forsøkte hele tiden å dempe frykten. Det var ”noen hundre” kronestykker som var beslaglagt, arrestert som man sa i de dager, men det er liten tvil om at falskmyntneriet hadde foregått i en årrekke. Hvor mange som fortsatt var i omløp da saken ble løst er uvisst.

De som laget myntene ble ikke rike av virksomheten. Falskmyntnerne i 1929 fikk bare brukt 150 falske kroner før de ble avslørt, og falskmyntneren i 1936-38 brukte noen hundre. De brukte dem på restauranter, i små forretninger og altså på kino. Noen store verdier var det ikke snakk om, og 1 krone i den tida tilsvarte 30 kroner i 2008. I dag er disse myntene ettertraktede samlerobjekter. Da Oslo Mynthandel solgte en falsk 1926-krone sammen med en blankett og produksjonsavfall innbrakte det 2400 kroner + salær. Falskmyntnerne ble belønnet med flere års fengsel.

Oversikt og kjennetegn over de falske kronestykkene:
Falskmyntnersak	Årstall på myntene	Antall	Generelle kjennetegn	Spesielle kjennetegn
1929	1925, 1927	400	Nysølvlegering, litt tykkere, litt tyngre enn ekte	77 perler mot kanten (81 på ekte)
1936-1938	1926	3665	1: Annen klang, gullig farge (21% nikkel 79% kobber) 2: Kanten er plan, skarp, mens den på en ekte er avrundet	1-3: Grop ved K, over R og uregelmessighet etter E i KRONE 4: Grop under Y i SYVENDE
1936-1938	Ukjent	2150	Ukjent	Ukjent

Kilder:

Aftenposten: 22. januar 1929, 11. november 1936, 10. februar 1937 og 10. november 1938.

Dagbladet: 30. juli 1936.

Manipulasjon til hundretusener

2008-11-08T21:10:00.002+01:00

QXL er en populær markedsplass for myntsamlere. Mange ærlige mynsamlere kjøper og selger mynter, medaljer og sedler via auksjonsstedet. Beklageligvis er det noen svindlere som også forsøker seg på stedet. Midt i oktober ble det nok en gang avslørt en falsk mynt på QXL.

Det var en norsk 20 kroner 1883 i gull det handlet om, og dette er en sjelden og svært verdifull mynt – om den er ekte. Den tilsynelatende gode mynten ble forsøkt solgt av en dansk handler under aliaset Pepco. Hans virkelige navn er Michael Paepcke og han har postadresse i den danske byen Stege.

Tidliger kjent forfalskning
Dette var ikke en ukjent forfalskning, det var en mynt samlermiljøet hadde stiftet bekjentskap med tidligere. I sommer ble den samme mynten tilbudt Oslo Mynthandel. De er villige til å betale godt for denne sjeldne mynten, og har et fast tilbud på 130 000 kroner på sine nettsider. Oslo Mynthandel har landets fremste ekspertise på norske mynter, og avslørte raskt at det var en manipulert mynt. Sannsynligvis var det en ekte 20 kroner 1886 som var manipulert slik at 6-tallet var endret til et 3-tall. En manipulasjon som gjorde en 4000-kroners mynt til en 130 000-kroners mynt.

Det er bekreftet at det var Michael Paepcke som den gang forsøkte å selge mynten til Oslo Mynthandel. Da han så i oktober forsøkte å selge den på QXL må han ha vært klar over at den var fordømt at landets fremste ekspertise.

Da mynten ble avslørt på QXL valgte Paepcke å slette auksjonen selv.

Selger i søkelyset
Likevel hadde han oppnådd én ting: Han fikk et permanent søkelys rettet mot sine auksjoner. Flere norske myntsamlere har overvåket de myntene han har solgt, og ikke minst de myntene han har kjøpt på internett. Det er overraskende hvor mange sjeldne norske mynter Paepcke har hatt for salg. Det siste året har han solgt ikke mindre enn syv – 7 – norske 1-kroner 1888. Dette er en mynt som har en katalogpris på 4200 kroner i middels kvalitet. Han har også solgt to 1-kroner 1878, og det er en mynt som har en katalogverdi på 18 000 kroner i middels kvalitet. Dersom myntene er i noe bedre kvalitet, så er katalogprisen circa det dobbelte.

Det pussige er at det ser ut som om han ikke kjøper noen av disse sjeldne norske myntene på noen internettauksjon. Derimot er han å finne som kjøper av 1-kroner fra 1879, 1889 og 1898. Dette er mynter som er verdt langt mindre, og som han selvsagt får kjøpt for en rimelig penge. Sist i oktober kjøpte han en fin 1 krone 1889 på eBay. Selgeren var en svensk myntsamler, og auksjonen ble illustrert med gode bilder av mynten.

Paepcke har i skrivende stund en pen norsk 1 krone 1888 for salg på QXL. Det interessante er at denne 1888-mynten er identisk med den 1889-mynten han kjøpte på eBay! Det er ingen tvil i samlermiljøet om at årstallet er manipulert fra en god mynt verdt 1800 kroner til en mynt verdt 8000 kroner.

Dermed er det helt naturlig å reise tvil om alle andre mynter Michael Paepcke har solgt gjennom QXL. Mange samlere samarbeider nå gjennom Samlerforum.no og forsøker å komme i kontakt med kunder av Paepcke. Dersom man sitter på sjeldne norske mynter kjøpt av ham, så bør man få dem grundig sjekket hos en fagmann, og som et tips: Det kan synes som om Paepcke har en hang til å selge mynter med 8-tall.

Det er allerede betydelige beløp involvert i Michael Paepckes salgsforsøk: Bare 20-kronen 1883 representerer en verdi på 130 000 kroner. Etter hvert som samlere melder seg, så vil beløpet stige. Samlermiljøet frykter det verste. Hva slags hensikter Michael Paepcke har for å selge slike manipulerte mynter kan vi bare spekulere i, men de er nok neppe de beste.

Samlere bes nå ta kontakt på epost: falskmynter@numismatikeren.com, eller følge med i diskusjonene på Samlerforum.no. De som har mistenkelige mynter oppfordres til å ta kontakt.

Referanser:

QXL gjenstandsnummer: 549999412, 552670274
eBay gjenstandsnummer: 180300958775

Ups! Samlerhuset gjør det igjen!

2008-10-26T16:40:00.003+01:00

Samlerhuset har for lengst etablert seg som en storselger av minnemynter. Gjennom mange år har de utviklet sine produkter, og at det har vært en suksess er det ingen tvil om. Samlerhusets spesialitet er å selge sett av tilfeldig utvalgte mynter til høye priser. Settene selges som abonnementsordninger der kundene mottar en mynt med jevne mellomrom. Etterhvert som boksene fylles opp får kundene følelsen av å sitte med en komplett samling. Kundene er ofte uvitende om hvilke mynter som hører til samlersettene, og kan derfor bare i liten grad selvstendig undersøke om de kan få myntene billigere andre steder.

Kvalitet er en av de viktigste kriteriene for å verdsette en mynt. To identiske mynter kan ha en markedspris på 100 kroner eller 1000 kroner alt etter hvilken kvalitet de er i. God kvalitet er mer ettertraktet og mer verdt, dårlig kvalitet er mindre ettertraktet og mindre verdt. Samlerhuset har tidligere vært i søkelyset for sine annonser, og det er beklagelig at vi atter en gang må trekke fram en villedende annonse fra dem.

På sine nettsider tilbyd nå Samlerhuset et abbonement på ”verdens vakreste og viktigste sølvmynter.” Som et introduksjonstilbud får kundene tilbud om minnemynten som ble utgitt til grunnlovens 100-års jubileum i 1914: Mor Norge 2-kronen. Det er etter Samlerhusets vurdering en mynt som ofte regnes ”som Norges vakreste sølvmynt.” Annonsen er illustrert med en usirkulert eksemplar av mynten. Prisen på sølvmynten er 650 kroner, men i annonsen lover Samlerhuset ikke annet enn en mynt i ”god samlerkvalitet”.

Hadde kundene virkelig fått en usirkulert Mor Norge 2-krone, så hadde dette vært et godt tilbud. Slike usikulerte mynter kan bli solgt for 2000 kroner på offentlig auksjon. Et lett sirkulert eksemplar koster selvsagt langt mindre. Så lenge Samlerhuset illustrerer annonsen med et nær feilfritt eksemplar av mynten er det umulig for kundene å vite hva de faktisk får i posten.

Samlerhuset har tidligere illustrert tilbud med mynter i virkelig flott kvalitet. Det har vært med på å skape et inntrykk av at de myntene de mottar faktisk er gode kjøp. Jeg vil likevel regne det som gitt at ingen kunder får tilsendt en mynt verdt 2000 kroner om de tegner abbonement på ”verdens vakreste og viktigste sølvmynter.” Var det noen som nevnte villedende reklame? Kanskje forbrukermyndighetene kan svare på det?

Falsk 20-kroner 1883

2008-10-12T16:25:00.011+02:00

Det er populært å samle norske mynter etter årstall, såkalte årgangsmynter. For en samler kan det være en livsoppgave å samle alle norske 1-kroner fra 1875 til 2008. Mynter fra enkelte årstall kan ofte være vanskelige å få tak i. Blant norske gullmynter har 20-kronen fra 1883 alltid vært en godbit. Norske mynthandlere er villige til å legge 130 000 kroner på bordet for et pent eksemplar. Nå har de første to falske eksemplarene dukket opp i Danmark.

Dette er en ny type forfalskning: Her ser vi en mynt der det siste tallet i årstallet er endret. Svindlerne har brukt en ekte 20-kroner fra 1886 som råmateriale og endret 6-tallet til et 3-tall. Dermed har man gjort en 5000-kroners mynt til en 130 000-kroners mynt.

Det første eksemplaret ble avslørt av Oslo Mynthandel: De oppdaget raskt at avstanden mellom 3-tallet og 8-tallet i 83 var større en normalt på 1883-myntene. Studerer man bildene ser man også at tallene er tynnere på den falske mynten.

Selv om 20-kronen fra 1883 er en mynt som er for dyr for de fleste samlere, så er det likevel verdt å merke seg at det er mulig å endre årstallene på norske mynter. Det er flere 1-kroner og 50-ører der enkelte årstall er mer verdt enn andre. Dette er en type svindel vi kan se mye av i framtiden.

Falsk 1855-daler

2008-08-23T20:01:00.005+02:00

Selgeren xiangzhong2008 klarer stadig å svindle myntsamlere med falske norske speciedalere. Han har tidligere forsøkt å selge en falsk 1 speciedaler 1857, og har allerede solgt en falsk 1 speciedaler 1848. Lørdag ettermiddag la han ut nok en falsk speciedaler; det var nok en tidligere ukjent forfalskning av 1 speciedaler 1855.

Heldigvis er det ikke særlig gode forfalskninger han selger: Det er særlig de dårlige bokstavene i omskriftene som avslører dem. Myntene er sannsynligvis støpt, og har falsk patina.

Utropet er fristende: Bare 149,99 dollar. Den falske 1 speciedaleren 1848 gikk for 375 dollar. Dette er fristende for folk som er ute etter å gjøre et kupp på internett. Det tar nok ikke lang tid før disse myntene dukker opp på det norske markedet.

Falsk 1848-daler

2008-08-23T13:15:00.006+02:00

Så var sommeren over og det er tid for mynter igjen. Som ventet så dukket det opp falske norske mynter på eBay denne uka. Selvsagt er det kinesiske selgere som står for tilbudet, men denne gangen et nytt nick: xiangzhong2008.

Tidlig denne uka tilbød han en av de veldokumenterte falske 1857-dalerne. Det er det sjette kjente eksemplaret av denne notoriske forfalskningen. Auksjonen ble etterhvert slettet av eBay. Mynten var godt polert og de aller fleste kjennetegnene vi trenger for å avsløre den som falsk var fjernet. Pussig nok var det ett kjennetegn svindlerne ikke hadde fjernet.

I løpet av fredagen la han imidlertid ut en ny norsk mynt: 1 speciedaler 1848. Myntsamlere i Norge har ikke tidligere sett forfalskninger av denne typen. Det er uten tvil en falsk mynt, og den bærer alle kjennetegn på å være en støpt mynt. Blant annet er bokstavene svært dårlig utført og ligner overhodet ikke på det vi er vant med fra ekte mynter. Kransen rundt riksvåpenet er så dårlig at den nesten er lattervekkende.

Svindlere på nettet opererer ganske fritt. Det er noen hint myntsamlere bør merke seg om man vil unngå å bli svindlet: 1) Salgsannonsen ligger ute bare noen få dager. Grunnen til det er at eBay gjerne bruker mer enn tre dager på å fjerne en svindelannonse. 2) Budgiver er anonym, eller privat. Dermed blir det vanskelig å varsle dem som blir lurt. 3) Utropsprisen er ofte lav. En ekte og original norsk speciedaler koster raskt 10 000 kroner. Da er det fristende å slå til på en daler til 2000 kroner.

Norske samlere bør være forsikte på nettauksjoner. Det tryggeste er å kjøpe fra anerkjente norske mynthandlere. De har en ubegrenset returordning, og eksperter som hele tiden er oppdatert på myntmarkedet.

5 falske 1857-dalere

2008-06-14T19:10:00.007+02:00

I helgen ble en kinesisk forfalskning av en norsk 1 speciedaler 1857 solgt for drøye 4000 kroner. Det er det femte eksemplaret av denne forfalskningen som ble solgt på eBay.

Noen av forfalskningene har allerede blitt forsøkt solgt i Norge. Det gjelder for eksempel nummer 1 og 2 i oversikten ved siden av. Nummer 3 og 4 har ikke blitt observert her i til lands, men nummer 5, som ble solgt i helgen, kan altså snart dukke opp på en norsk nettauksjon. Forfalskningen ble solgt for 4000 kroner, men dersom den blir solgt som ekte, så er den raskt verdt det dobbelte. Det kan altså være ganske profitabelt å forsøke å selge den på en norsk nettauksjon som QXL.

De fem kjente forfalskningene har flere likehetspunkter. Siden det første eksemplaret dukket opp har de kinesiske falskmyntnerne tuklet med myntene slik at de framstår som helt ulike eksemplarer. Det samlere skal se etter er et hakk i randen utenfor N i NORGES på forsiden, og en ripe mot kransen over 1 på baksiden. Disse kjennetegnene har alle de falske myntene.

Et annet tips er å lære seg de spesielle kjennetegnene på hver av de fem kjente forfalskningene. Ofte kan det nemlig være enklere å avsløre den på flekker og patina, særlig når auksjonen er illustrert med bilder i lav kvalitet. Nummer 2 og 3 har for eksempel klare svarte flekker flere steder på forsiden og baksiden.

Du kan klikke på bildet på siden, da vil du se en større utgave. Alle bildene er hentet fra nettauksjoner, enten eBay eller QXL.

Advarsel: Ny svindel på eBay!

2008-06-08T01:58:00.003+02:00

Kinesiske taskenspillere har det siste året solgt flere falske speciedalere på eBay. I disse dager forsøker en mann under navnet peterqny å selge en falsk norsk 1 speciedaler 1857.

Dette er det fjerde kjente eksemplaret av denne forfalskningen. De tre andre eksemplarene har blitt solgt det siste året. Et eksemplar ble behandlet som en særlig varm potet i våres. Det ble opprinnelig solgt av en kinesisk selger på eBay, og gikk til en tysk handler. Han solgte mynten videre til en svenske. Svensken forsøkte å bli kvitt mynten på den norske auksjonssiden QXL, men ble stoppet takket være innsats fra QXLs sikkerhetsavdeling og norske samlere. Han forsøkte så å selge mynten på eBay, men ble stoppet der også. Deretter ble mynten tydeligvis returnert til den tyske handlere. Tyskeren satt den opp på den svenske auksjonssiden Tradera, og lykkes med å selge den til en nordmann for mer enn 5000 kroner. Nordmannen forsøkte så å selge den igjen - på QXL. Da han ble gjort oppmerksom på at det var en kjent forfalskning, trakk han mynten umiddelbart.

Nå blir det selvsagt spennende å se hva peterqny finner på. Han har blitt rapportert til eBay, og han har fått beskjed om at forfalskningen er avslørt. Han tilhører et lite nettverk av kinsiske selgere som vanligvis selger falske mynter. De andre opererer under navnene yr_2000, lr_2000, oldart* og rcn_lq. Det er en viss sjanse for at det er samme selger med ulike navn. Typisk nok har de alle svært gode karaktere, noe som tyder på at de selger mynter til intetanende samlere. Dette er skruppelløse svindlere.

Andre kjente kinesiske forfalskninger av norske mynter er: 1/2 speciedaler 1821 og 1824, 1 speciedaler 1835, 1849 og 1857. Derfor bør man være forsiktig om man blir tilbudt slike mynter.

Samlere kan sikre seg mot forfalskninger dels ved å sette seg inn i kjennetegnene disse forfalskningene har. Da kan man kjenne dem igjen på eBay og andre auksjonssider. Dels kan samlere sikre seg ved å handle fra anerkjente mynthandlere i Norge eller utlandet. Alle seriøse mynthandlere garanterer at myntene er ekte, og vil betale tilbake hele kjøpesummen om det skulle vise seg at mynten likevel er falsk.

Den som kjøper fra peterqny går rett i fella.

Hvordan avsløre falske mynter?

2008-05-07T19:43:00.004+02:00

Falske mynter blir solgt på internettauksjoner hver dag. Det kan være vanskelig å avsløre mange av dem bare på bakgrunn av bilde. Det er mange som lurer på hvordan man kan være så sikker på at mynten er falsk når man bare har bildene framfor seg. Svaret er at det er mulig om man er metodisk og nøyaktig.

Men for å ta advarselen først: Det er enkelt å påstå at en mynt er falsk. Det er det mange som gjør, og mange av dem bommer stygt. Falske anklager er heller ikke særlig hyggelig, og i enkelte tilfeller kan man miste både troverdighet og publikum ved å rope ”falsk, falsk” hele tiden.

En som jakter falske mynter må være metodisk. Dersom man kommer over internettauksjoner med mynter man mistenker for å være falske, så skal man først samle inn bildene av myntene.

Sjekk databaser

Deretter må man legge inn litt forskningsinnsats. Sjekk databaser som www.coinarchives.com eller www.wildwinds.com. Disse databasene inneholder bilder av utallige mynter omsatt på auksjoner de siste årene. Coinarchives inneholder kun informasjon fra store, veletablerte auksjonshus i Europa og USA. Dette er firma som har flere eksperter i sin stab, og som kan garantere at myntene de selger er ekte.

En annen kilde til kunnskap er selvsagt de trykte auksjonskatalogene. Bildene er ofte mindre og trykkvaliteten kanskje dårlig, men det er fortsatt en referanse.

Etter å ha gjort dette har du kanskje funnet noen bilder av eksemplarer som er garantert ekte. Selv store firma kan gjøre feil, men de blir oftest rettet opp før slik informasjon blir publisert på internett.

Det finnes også noen databaser med oversikt over mynter som er avslørt som falske. Et slikt eksempel er www.forgerynetwork.com. Enkelte diskusjonsfora som www.ancients.info og www.forumancientcoins.com har også oversikt over kjente falske mynter.

Det har også blitt publisert en rekke hefter og bøker om falske mynter. Særlig nyttig for samlere av antikke greske og romerske mynter er Ilya Prokopovs bøker om bulgarske forfalskninger. (Sjekk denne linken!) De myntene han dokumenterer er i ferd med å bli dumpet i Norge, og det er all grunn til å være på vakt.

Vær nøyaktig!

Når du har samlet sammen en håndfull bilder av ekte og falske mynter, så kan du sammenligne dem med bildene av den mynten du mistenker. Noen ganger er det veldig enkelt: En mynt preget med et spesielt stempel kan være publisert av for eksempel Prokopov. Da er mynten helt sikkert falsk.

Andre ganger er det ikke like enkelt. Antikke greske og romerske mynter er ikke alltid preget med de samme stemplene, og forskjellene mellom ekte mynter kan være stor. Du kan ikke erklære en mynt som falsk bare fordi den er helt ulik en annen.

Å påstå at en mynt er falsk uten å ha gjort grundig research er tåpelig. Det er like dumt som å påstå at en mynt er ekte, selv om man har blitt konfrontert med dokumentasjonen. Da spiller du bare hasard med din egen troverdighet.

Dersom du likevel skulle finne god nok grunn til å påstå at en mynt er falsk, så må du kontakte selgeren først. Alle som selger og kjøper mynter vil komme borti falske mynter. Det er derfor fair å la selgeren få muligheten til å gjøre opp for seg før du anmelder ham for svidel.

Lykke til.

Svindlet for 6000 kr på eBay

2008-05-01T19:10:00.004+02:00

Den falske 1/2 speciedaleren fra 1821 ble solgt for 1175 dollar på eBay. Det er ukjent hvem som kjøpte mynten, men det er all grunn til å tro at det var en nordmann. Det er i så fall ikke første gang nordmenn blir svindlet for tusenvis av kroner av kinesiske taskenspillere.

Det var en selger med nicket peterqny som sto for auksjonen. Han er en kjent lurendreier som bare selger falske mynter. Andre selgere som er kjent for lignende virksomhet er oldart*, yr_2000, lr_2000og rcn_lq. Selv om de alle sammen har utrolig god feedback fra tidligere kjøpere, så er det ingen grunn til å gå i fella.

Men bare vent: Akkurat nå er det en falsk 1 speciedaler 1835 for salg på eBay. Den selges også en an kinesisk handler med nicket cliff*. Det er ingen tvil om at mynten er falsk; det har blitt vist tidligere i denn bloggen. Spørsmålet mange stiller seg er om den kommer til å sette omsetningsrekord for falske kinesiske speciedalere. Tidligere har en falsk 1 speciedaler 1849 blitt solgt for 10 000 kroner.

Falsk 1/2 speciedaler 1821

2008-04-29T16:59:00.004+02:00

Det har lenge gått et rykte om at kinesiske falskmyntnere har laget en falsk 1/2 speciedaler 1821. Nå er det bekreftet. En ny 1821-halvdaler har dukket opp på eBay, og det viser seg at denne har mye felles med en annen. Den andre 1821-halvdaleren ble solgt på eBay i september 2007.

Det er ulike eksemplarer. Mynten som ble solgt i september var tilsynelatende i nær usirkulert kvalitet. Den mynten som er for salg i dag er i godt slitt kvalitet. Likevel er det helt klare likhetspynkter mellom de to myntene.

På forsiden er den midterste tverrstreken i E i SVER nesten slitt helt bort. Det er også andre likhetspunkter i omskriften; V i XIV er nesten halvt slitt bort.

På baksiden har de to myntene flere riper felles. Dette er sekundære sirkulasjonsmerker som er unike for hver enkelt mynt. Dersom to mynter deler identiske riper, så er det et klart tegn på at myntene er kopier av hverandre. Det går en ripe gjennom P i SPs, og det går en annen ripe gjennom 0 i 60.

Det er all grunn til å være på vakt. Kineserne har nå laget forfalskninger av en hel rekke norske mynter, blant annet 1 speciedaler 1835, 1849 og 1857. Disse har blitt solgt for tusenvis av kroner på auksjoner, og mange av de som selger disse står hardt på at de er ekte. Dette er et problem myntsamlere neppe blir kvitt med det første, og det beste man kan gjøre er å lære seg kjennetegnene på de falske myntene.

Oslo Mynthandels auksjon: Norske mynter

2008-04-26T17:10:00.005+02:00

Etter første dag av Oslo Mynthandels vårauksjon er det bare én konklusjon å trekke: Norsk daler- og skillingsmynt er i vinden som aldri tidligere. Det hele startet med salget av kong Sverre Sigurdssons penning. Det finnes bare tre eksemplarer i privat eie av denne mynten, og det gjenspeilet seg i salgsprisen.

Sverre-penningen
Det var første gang Sverre-penningen ble tilbudt på offentlig auksjon i Norge. Den lille penningen hadde en utropspris på 100 000 kroner. Budgivningen stanset på 375 000 kroner, og med kjøpssalær ble sluttsummen 442 500 kroner. Dermed er denne penningen blant de aller dyreste norske myntene.

Ivrige Frederik-fans
Dansketidas mynter er stadig like populære samlerobjekter. Et nydelig eksemplar av kong Christian IVs speciedaler fra 1637 ble solgt for 23 000 kroner. Det er ikke så galt for en slik mynt. En sjelden speciedaler fra kong Frederik III preget i 1659 ble klubbet ned for 66 000 kroner.

Kong Frederiks mynter gikk i det hele tatt bra på auksjonen. En usedvanlig stor samling 2-marker og 1-marker var lagt ut for salg, og det ga mange samlere en mulighet til å komplettere sine egne samlinger. Flere sjeldne årstall og varianter gikk langt over utropsprisen. Et svært pent eksemplar av 2-marken 1654 ble solgt for 5200 kroner, det var langt over utropsprisen på 1200 kroner. En sjelden 2 mark 1651 hadde en utropspris på 2000 kroner, men ivrige budgivere ga seg ikke før den oppnådde 11 000 kroner. Generellt gikk myntene for tre ganger utropsprisen, noen for langt mer.

Kostbare dalere
Reisedalere og ranskriftsspecier er også populære. Randskriftspeciene ble preget på Kongsberg i 1790-årene, og er blant de mest særegne myntene man har produsert her til lands. Myntene er preget med patriotiske og gudfryktige ranskrifter skrevet på versefot. En mynt med innskriften "Danner Kongis Nordske Fielde Slige Frugter Har I Vælde" ble solgt for 25 000 kroner. Et annet meget pent eksemplar med innskriften "Det Klipperne Yder Vor Bergmand Udbryder Hvad Hytten Da Gyder Af Mynten Vi Nyder" fant en fornøyd ny eier for 42 000 kroner.

Da danskekongene dro på reise i Norge fikk de preget spesielle mynter ved myntverket i København. Siden myntene er preget for bruk i Norge, så regnes de som norske selv om de er preget i Danmark. En flott daler preget til kong Christian VIs reise i 1733 gikk for 44 000 kroner. Like dyr ble ikke den morsomme daleren preget til kong Frederik IVs reise. Den har innskriften: "Troe Löve-Mod Og Hvad Dan-Kongens Gunst Kan Vinde, Mens Norges Klippe Har Mand, Skal Hos Nordmand Finde". En nordmann fant den var verdt 23 000 kroner.

Bilde: Oslo Mynthandel auksjon 60, lot 673, Reisedaler 1749.

Oslo Mynhandels auksjon: Medaljer og sedler

2008-04-26T10:04:00.007+02:00

Oslo Mynthandels auksjon startet like etter klokken 9 lørdag formiddag. Rococcosalen i Grand Hotel ved Karl Johansgate var fylt opp av ivrige mynt-, seddel- og medaljesamlere. Budgivningen var ivrig, og det ble oppnådd flere god priser på objektene.

Først ut var norske medaljer. Blant samlere er Ivar Throndsens medaljer stadig populære. Throndsen var myntgravør ved Den Kongelige Mynt på Kongsberg fra 1879, og produserte en rekke flotte medaljer fram til han døde i 1932.

Billig gull, dyrt sølv
Høydepunktet var nok Generalmajor Otto Nyquists prismedalje i gull. Eksemplaret som var lagt ut ble delt ut i 1917, og hadde et utrop på 12 000 kroner. Overraskende nok gikk ikke medaljen høyere enn utropsprisen.

Et annet høydepunkt var medaljen utgitt i forbindelse med 100-års utvandrerjubileet i 1925. Medaljen ble produsert i USA og ble godkjent av den amerikanske kongressen. Den ble formgitt av den kjente amerikanske skulptøren Fraser, og finnes i flere ulike varianter. Den mest vanlige er en tykk sølvmedalje med åtte kanter. Den finnes også i en tynn utgave, og denne har tradisjonellt blitt betraktet som svært sjelden. Denne gangen gikk et eksemplar i svak 01-kvalitet for 3800 kroner. Det er friskt for en medalje det finnes tusenvis av.

Tugthus-skillingen
Polletter er også populære samlerobjekter, og den sjeldne skillingen fra Christiania Tugthuus er ikke noe unntak. 1 skillingen fra 1769 er kjent i seks eksemplarer i privat eie, og den ble solgt for 32 000 kroner i dag.

Kong Oscar til tusen
Et av de samlerområdene som er i sterkest vekst er sedler. Norske sedler fra kong Oscar IIs regjeringstid er uhyre populære – og sjeldne. Derfor var det også frisk budgivning på formiddagen. 10 krones 1890 gikk for 29 000 kroner, mens en tilsvarende seddel fra 1899 ble klubbet ned på 25 000 kroner. Fem-krone sedlene var ikke mindre populære, og selv et dårlig eksemplar i 1- kvalitet med taperester gikk for 11 500 kroner. Et svært friskt og pent eksemplar fra 1899 i nær helt usirkulert kvalitet (0/01), ble solgt for 33 000 kroner. Det er overraskende lavt, og var utvilsomt et av de bedre kjøpene i dag.

Bilde: Oslo Mynthandels auksjon 60, lot 39, 1 skilling 1769 Christiania Tugthus.

Quislinger og judaspenger under hammeren

2008-04-26T07:29:00.003+02:00

Dagbladet Web-tv: Quislinger og judaspenger under hammeren.

Kong Sverres penning

2008-04-15T10:52:00.009+02:00

Lørdag 26. april er en dag myntsamlere bør merke seg. Oslo Mynhandel kommer til å auksjonere bort en numismatisk godbit: Kong Sverres penning. Han var konge i årene 1177 til 1202, og var den eneste av de norske middelalderkongene som preget mynter med motiv på begge sider.

(Bilde 1: Oslo Mynthandels Sverre-penning. Fra auksjonskatalogen.)

Sverre-penningen har et bilde av kongen på forsiden, og et kors og innskriften NI på baksiden. Det betyr at mynten ble preget i Nidaros en gang i 1180- eller 1190-årene. Mynten er tynn og veier bare 0,39 gram. Særlig stor er den heller ikke i dagens målestokk, knapt på størrelse med en 50-øring og langt tynnere.

Sverre-penningen er en sjeldenhet. Det er bare kjent tre eksemplarer i privat eie, og ett av dem dukket først opp på en tysk auksjon for to år siden. De to andre er berømte i det norske myntsamlermiljøet. Penningen Oslo Mynthandel skal auksjonere bort kommer fra den store samlingen til Den norske Creditbank. De kjøpte den igjen fra den kjente norske myntsamleren og medaljegravøren Halfdan Rui. I dag er det Den norske Bank som står som eier. Den 26. april 2008 vil den bli solgt til høyest bydende.

Utropsprisen hos Oslo Mynthandel er 100 000 kroner. Sverre-penningen vil likevel gå for en langt høyere pris. Da en lignende penning ble solgt av Westfälische Auktionsgesellschaft i september 2006 var utropsprisen 2500 euro (20 000 kroner). Oslo Mynthandels representant bød på vegne av en norsk storsamler, og fikk tilslaget på 22 000 euro (180 000 kroner).

(Bilde 2: Westfälische Auktionsgesellschafts Sverre-penning.)

Oslo Mynthandels auksjonskatalog kan du laste ned fra hjemmesidene deres. Link: Oslo Mynthandel.

Falsk 1857-daler på Tradera

2008-04-15T10:17:00.016+02:00

Online auksjonssider er populære blant myntsamlere - og blant taskenspillere. I det siste har en falsk 1 speciedaler 1857 gjestet både norske QXL og amerikanske eBay. Mynten ble fjernet fra begge sidene etter at den ble avslørt som falsk. (Se bilde).

Til slutt klarte eieren å selge mynten på den svenske auksjonssiden Tradera. Link: Se auksjonen.

Beklageligvis er Tradera en auksjonsside som ikke bryr seg mye om falske mynter, svindel og svidelforsøk. Heller ikke denne beviselig falske mynten ble slettet fra auksjonssiden. Det står i skarp kontrast til hvordan saken ble behandlet på norske QXL.

Selgeren jenzbb, eller Jenz Maister fra Dortmund, var ikke særlig fornøyd med at mynten ble avslørt som falsk. Han fikk til slutt solgt den for 5700 kroner. Mr. Maister ignorerte alle bevis på at mynten var falsk og truet undertegnede med politianmeldelse hvis jeg ikke sluttet å skrive om mynten.

Mynten kommer opprinnelig fra Kina, selv om Mr. Maister holde fast på at den kommer fra et annet sted. Den ble solgt på eBay for 710 amerikanske dollar den 29. februar 2008 av en kinesisk taskenspiller.

Falsk 1 speciedaler 1857

2008-04-13T00:31:00.001+02:00

Svindel på internett: På det populære auksjonsstedet ble det tilbudt en kinesisk forfalskning av en sjelden norsk speciedaler fra 1857. Budene nådde helt opp til 5400 kroner før auksjonen ble stoppet.

De kinesiske forfalskningene av sjeldne norske mynter har nådd våre hjemlige auksjonssider. Denne uka ble det lagt ut en falsk 1 speciedaler fra 1857 på QXL. Budene nådde 5400 kroner før auksjonen ble stoppet.

Den originale mynten ble preget for kong Oscar I på Kongsberg i 1857. Enhver original og ekte norsk speceidaler er ettertraktet av samlere, og mange er verdt mangfoldige tusen kroner. Derfor er det god butikk å svindle intetanende myntsamlere. Kinesiske svindlere har i de siste årene spesialisert seg på å lage forfalskninger av disse speciedalerne, og de blir solgt for gode penger på auksjonssteder som eBay. Noen av disse forfalskningene blir kjøpt opp av skandinaviske samlere som igjen forsøker å selge dem på norske auksjonssteder. Særlig har QXL blitt brukt til dette. Det er all grunn til å være på vakt.

Mer svindel: Også på eBay blir det solgt kinesiske forfalskninger av sjeldne norske mynter. Dette eksemplaret ble solgt i fjor for en god slump penger.

Dette er en beviselig falsk mynt! Det som avslører de kinesiske forfalskningene er at flere ulike mynter har helt identiske sirkulasjonsmerker. Det er umulig at to ulike mynter har fått eksakt de samme hakkene og ripene. Dette har kineserne glemt når de laget støpeformer og begynte å produsere den ene forfalskningen etter den andre. De to 1857-dalerne jeg avbilder i denne tråden har for eksempel akkurat de samme hakkene på halsen til kong Oscar. Tilsammen er det mer enn 30 identiske merker på begge myntene.

Beviset: Myntene har mange fellestrekk, blant annet har de flere identiske hakk og riper. Blant dem to horisontale riper på nakken til kong Oscar.

QXLs sikkerhetsavdeling er koblet inn i saken, og flere samlere og eksperter har uttalt seg. Det var ingen tvil om at annonsen til Sv_bb stred mot QXLs regelverk, hvor det bl.a. i brukeravtalens §6.6 og 6.7 heter at beskrivelsen må være nøyaktig og ikke bryte med noen rettsregel.

Selgeren gjorde seg skyldig i brudd i markedsføringsloven, som bl.a. inneholder et forbud mot villedende markedsføring i §2. Det er villedende å beskrive denne forfalskningen som ekte.

Takket være innsatsen fra årvåkne myntsamlere ble auksjonen stanset av QXL i god tid.

PS. 8. april 2008: Den svenske eieren av mynten forsøker nå å bli kvitt den på eBay. Han oppgir riktignok i teksten at han har fått melding fra noen at den er falsk. Men han mener likevel at den er ekte siden den veier så mye som en speciedaler skal, og at detaljene er skarpe. Så mye fikk han altså med seg: Det var jo ikke akkurat vekta som var avgjørende, men at den har 30 identiske hakk og merker tilfelles med en annen falsk mynt!

Forsiden: Mynten til høyre blir i dag solgt på QXL. Den har alle de 15 merkene som er markert på mynten til venstre. Det betyr at den er en kopi og dermed en falsk mynt.

Baksiden: Det samme er tilfellet for baksiden av mynten. Mynten til høyre blir i dag solgt på QXL, og selv på denne siden av mynten har den 15 felles merker med mynten til venstre.

Svindlet for 10 000 på eBay

2008-04-13T00:30:00.002+02:00

Svindel på eBay: Denne falske speciedaleren fra 1849 ble solgt på eBay. Den uheldige kjøperen betalte nær 10 000 kroner for en verdiløs mynt.

Det er bare en snau uke siden kinesiske svindlere solgte en falsk norsk speciedaler på eBay. Denne uka ble det lagt ut nok en falsk speciedaler på den populære auksjonssiden. Det er en velkjent forfalskning av en norsk speciedaler fra 1849 som ble tilbudt høyeste budgiver. De ekte myntene ble preget på Kongsberg under kong Oscar I, mens den falske utgaven ble laget i Kina for kort tid siden.

Forfalskningen har tidligere vært omtalt på denne bloggen og i NNF-nytt/Norsk Numismatisk Tidsskrift. Selv på Facebook har mynten fått behørig omtale, men det synes som om markedet etter denne forfalskningen er umettelig. Dette er det fjerde eksemplaret som har blitt solgt siden april 2007.

Den aktuelle auksjonen sluttet fredag ettermiddag. 1825 dollar var høyeste bud; det er om lag 10 000 norske kroner.

Auksjonen er anonym, slik at vi ikke fikk vite identiteten til budgiveren. Norske dalere er populære samlerobjekter både i Norge og i utlandet, og det kan godt ha vært en nordmann eller en amerikaner som blir svindlet denne gang.

Selgeren var en kinesisk svindler som har solgt mange forfalskninger – ikke bare av norske mynter. Han opererer under mange ulike navn på eBay, bl.a. oldart*, yr_2000 og denne gang lr_2000. Det er mulig han også har flere andre identiteter. Han har solgt flere falske speciedalere, og noen av dem har havnet i Norge.

En av disse forfalskningene ble forsøkt solgt i Norge av en norsk samler høsten 2007. Den gangen ble forfalskningen oppdaget og auksjonen ble stanset. Den uheldige samleren tapte 7000 kroner på mynten.

Heller ikke denne gang grep eBays vaktbikkjer inn og stanset svindelannonsen. Det er derfor all grunn til å være på vakt når man ser på tilbudene på eBay.

Ny svindel på eBay

2008-04-13T00:30:00.001+02:00

Falsk 1835-daler solgt av peterqny på eBay 18. januar 2008 for US$1245, eller om lag 6800 kroner. Mynten er verdiløs.

I går ettermiddag ble en påstått ekte norsk speciedaler solgt for 1245 dollar – eller om lag 6800 kroner. Det er flere måneder siden denne forfalskningen ble avslørt av norske myntsamlere, men likevel finnes det noen som lar seg lure og betaler store penger for en mynt som er uten verdi.

Forfalskningen kommer opprinnelig fra Kina, og det siste året er det solgt minst tre slike på eBay. Denne gangen var det peterqny som sto for salget, men mange mistenker at det bare er et dekknavn på en kinesisk selger. Beklageligvis er den amerikanske auksjonssiden helt uinteressert i å rydde opp i slike svindelannonser. Det er derfor opp til myntsamlernes egen jungeltelegraf å spre advarslene.

Denne gangen nådde ikke advarslene fram.

Det er ikke vanskelig å skille denne forfalskningen fra en ekte speciedaler fra 1835. Forfalskningen har en unaturlig tykk kant, noe som aldri forekommer på ekte mynter.

Ekte 1 speciedaler 1835 solgt på en tysk auksjon i 2003 for 270 euro. Merk at kanten på mynten er langt smalere enn på den falske.

Det er ukjent hvem som har kjøpt den falske mynten. Det kan være en norsk samler som har gjort det, men det kan også være en annen. Uansett er det en samler som har brukt 6800 kroner på en verdiløs mynt – og det flere måneder etter at den ble avslørt som falsk i Norsk Numismatisk Tidsskrift, på Facebook og i denne bloggen.

Falske 50 kroner 1995 fra Kina

2008-04-13T00:29:00.001+02:00

Hva gjør Norges Bank? Kinesere har laget en forfalskning av en norsk 50-krones minnemynt fra 1995. Det er bare små detaljer som skiller denne fra en ekte. FN-symbolet på baksiden (i krøllen på 5-tallet) er det enkleste tegnet man kan se etter. På den ekte mynten er det et kart i symbolet, forfalskningen ser ut som en basketball.

Hva gjør du den dagen du får en falsk 20-krone i hendene? Norges Bank er ansvarlig for utformingen av alle norske sedler og mynter. Sedlene er godt sikret mot forfalskninger, men det er ikke myntene. Nå har det dukket opp falske norske mynter i Kina – og disse myntene er på vei til Norge!
Jeg trodde egentlig bare det var gamle norske mynter som var attraktive for kinesiske falskmyntnere. Falske speciedalere fra 1835 og 1849 har dukket opp på Ebay, og de har blitt solgt til blant annet norske samlere.

Jeg har tatt helt feil, selv moderne minnemynter er attraktive for kinesiske falskmyntnere.
Nå har en forfalskning av minnemynten for FNs 50-års jubileum i 1995 blitt avslørt av norske myntsamlere. Det er en god forfalskning og den er preget i beste proof-kvalitet. Dessuten er det en forfalskning av en gangbar mynt, eller tvungent betalingsmiddel som det heter i loven. Denne forfalskningen rammes av straffeloven.

Ekte 50-krones minnemynt fra 1995. Den skal veie 16,85 gram og er preget i 925/1000 fint sølv. Diameter er 32 mm. Bilde fra Norges Bank.

Originalmynten ble utgitt av Norges Bank i 1995. Kong Harald er portrettert på forsiden, og Trygve Lie står i helfigur på baksiden. Trygve Lie var den første generalsektretæren i FN. Mynten skal være 32 mm i diameter og skal inneholde 15,55 gram rent sølv (16,85 gram bruttovekt).
Den falske mynten finnes i gult og hvitt metall. Den gule veier 16,2 gram, den hvite 20,2 gram.
Forfalskningen ble solgt for 95 amerikanske dollar av en kinesisk selger på Ebay, det er om lag 500 norske kroner. En ekte mynt selges for mellom 1000 og 1200 kroner.
Det er tydelig at vi står ovenfor dyktige falskmyntnere. Selgeren opplyser at han kjøpte 10 stykker på sitt lokale myntmarked, men det finnes mange flere av disse.
Det er bare små detaljer som skiller en falsk mynt fra en ekte. En detalj som at forfalskningen har en for enkel versjon av FN-symbolet er det som gjør den raskt gjengjennelig.
Nå er det kanskje på tide at Norges Bank tar etter andre lands nasjonalbanker og lager mynter med sikkerhetselementer. Dersom disse kinesiske falskmyntnerne klarer å lage en god forfalskning av en norsk minnemynt, så klarer de å lage gode forfalskninger av de enkle norske 10- og 20-kronene. De har langt enklere motiver og det er ikke lagt inn noen sikkerhetselementer i dem.
Det Norges Bank kan gjøre er å legge inn latente motiver eller å prege myntnene i to metaller. Det finnes måter å beskytte nordmenn mot slike forfalskninger; det står bare på viljen til å gjøre det.
Foreløpig er det samlere av norske mynter som blir rammet. Det går nok ikke lang tid før det er vanlige norske forbrukere som får neven full av falske 20-kroner.
Mynten har forresten også dukket opp på den norske auksjonssiten QXL. Der beskrives den som en kopi, men det er jo snakk om simpelt falskmyntneri. QXL har ingen planer om å gripe inn.

Falske 1 speciedaler 1835 fra Kina

2008-04-13T00:26:00.000+02:00

Kina har lenge vært kjent for sine kopier og forfalskninger av alt fra DVD til merkeklær. Nå satser de på falske norske mynter også.

Fig. 1: Falsk 1 speciedaler 1835. Solgt i dag på Ebay for 733 dollar (om lag 4500 kroner). Selgeren er registrert i Kina.

I dag ble en falsk norsk speciedaler fra 1835 solgt for 4500 kroner (fig. 1). Det er ikke første gang forfalskninger av sjeldne norske mynter selges fra Kina gjennom det populære auksjonsstedet Ebay.

Fig. 2: Falsk 1 speciedaler 1835. Solgt på Ebay i mai for mer enn 700 dollar (om lag 4200 kroner). Selgeren er registrert i Kina.

De falske 1 speciedaler-myntene har et helt spesielt kjennetegn: Kanten på mynten er usedvanlig bred (fig. 1 og 2). På ekte mynter er den smalere. De falske myntene er støpt, noe man kan se på detaljer i bokstavene. På ekte, pregede mynter, er bokstavene skarpe og veldefinerte. På falske, støpte mynter, er de avrundede og uskarpe.

Fig. 3: Ekte 1 speciedaler 1835 solgt på en tysk auksjon i 2003 for 270 euro. Merk at kanten på mynten er langt smalere enn på de kinesiske forfalskningene.

Forfalskningene er enkle å oppdage om man sammenligner dem med bilder av ekte mynter. Beklageligvis er det noen samlere som slurver, og legger inn et bud likevel. Skuffelsen kan bli stor, og det er ikke sikkert den uheldige kjøperen får igjen pengene sine.

Det er stor etterspørsel etter norske speciedalere for tiden. Samlere blir ikke tilbudt mange mynter lenger, og prisene er stigende. Mynter som for få år siden kostet 3000 kroner, kan i dag med letthet bli solgt for 6000 kroner. Da er det klart det er fristende for kinesiske myntfalskere å lage kopier, og det er fristende for samlere å kjøpe dyre mynter til en rimeligere pris på Ebay.

Det er forresten ikke bare i Norge det er stor etterspørsel etter gamle norske mynter. Norske mynthandlere som har vært på myntmesse i USA kan fortelle om stor etterspørsel og priser mange ganger det vi er vant til i Norge. Det gjør det ikke mindre attraktivt for myntfalskere å lure myntsamlere.

Norske myntsamlere er nå redd de skal oversvømmes av kinesiske forfalskninger. Hittil i år har det blitt solgt flere falske eller mistenkelige speciedalere fra Kina. Det er særlig mynter fra 1835, 1849 og 1857 som har vært i søkelyset. Det er i alle fall god grunn til å være på vakt dersom man tilbys 1 speciedalere fra Kina.

Kommentarene som er gitt siden bloggposten ble publisert tyder nå på at disse kinesiske handlerne jukser med registreringen på Ebay. 1835-daleren er tilbudt av selgere bosatt i USA, noe som mest sannsynlig ikke er korrekt.

NB. Når det gjelder 1857-daleren så er det nå bekreftet at finnes forfalskninger av denne.

Falske 1 speciedaler 1849 fra Kina

2008-04-13T00:20:00.000+02:00

To myntsamlere har kastet bort tusenvis av kroner på falske mynter i de siste månedene. Begge to har vært med i en budkrig om en påstått ekte norsk speciedaler preget på Kongsberg i 1849. Nå er myntene avslørt som forfalskninger, mest sannsynlig produsert i Kina.

Falsk kong Oscar I, 1 speciedaler 1849. Solgt på Ebay i april 2007 for US$520 (om lag 3200 kroner på det tidspunktet). Penger kastet ut av vinduet, mynten er falsk.

Det er all grunn til å være forsiktig med myntkjøp på Ebay. Selv om det finnes mange ærlige og dyktige mynthandlere som selger mynter på Ebay, så finnes det også et stort antall svindlere. I dette tilfellet var det en kinesisk mynthandler som gjorde seg skyldig i å selge forfalskede norske speciedalere. Den ene ble solgt i april for 3200 kroner, den andre i august for 4200 kroner. (Til sammenligning ble en tilsvarende ekte speciedaler solgt på auksjon i 2005 for 3400 kroner),

Mistanker i lengre tid
Det er ikke uvanlig at det dukker opp norske mynter i utlandet. Nordmenn har reist rundt på hele kloden og lagt igjen mynter hos handelsmenn under alle himmelstrøk. Men denne gangen var mistanken om fusk sterk. Myntsamlere har i lengre tid mistenkt denne handleren for å selge falske mynter.

Falsk kong Oscar I, 1 speciedaler 1849. Solgt på Ebay 2. august 2007 for US$720 (om lag 4200 kroner på det tidspunktet). Penger kastet ut av vinduet, mynten er falsk.

For første gang har mistankene blitt bekreftet. Det ble klart etter en omfattende diskusjon i den norske Facebook-gruppa Mynt- og seddelsamlerforum. Ved å sammenligne bilder av en speciedaler solgt i april og en solgt i august kan man bevise at myntene som ble solgt som ekte i virkeligheten var falske.

Støpt kopi
Det som har skjedd er at en ekte mynt har blitt brukt til å lage former for å produsere støpte kopier. Utstyret som blir brukt er bra. De falske myntene som har blitt produsert virker ved første øyekast helt ekte. Myntsamlere som var vant til å se slike mynter festet seg likevel ved noen detaljer som var mistenkelige.

Fig. 1: Støpefeil.

Bokstavene på begge myntene var uklare og det tydet på at myntene var støpt. Det at R i RET under portrettet har sammenløpte bein er et tegn på støpefeil. På ekte mynter er bokstavene tydelige og godt definerte. Dette er noe det er umulig å få til på støpte mynter. (Fig. 1)

Det som likevel er uomtvistelige bevis på at mynten er falsk er at den har en identisk tvilling.

Falske tvillinger
Så lenge en ekte mynt sirkulerer blant folk, så får den merker som er helt unike for den enkelte mynten. Dette er kjennetegn som ikke oppstår i produksjonen og som er til god hjelp for myntsamlere som vil avsløre forfalskninger. Dersom helt spesielle sirkulasjonsspor deles av to mynter, så er det bevis på at de er avstøpninger av den samme originale mynten.

De to 1849-dalerne som ble solgt fra Kina delte mange slike sirkulasjonsmerkene. Jeg skal bare nevne to av dem her.

Fig. 2: Identisk skade.

På forsiden over hodet til kongen, mellom R.G i ordet SVER. G ser man at det er en svakhet i perleringen mot kanten. Denne svakheten er felles for begge myntene, men er langt svakere på den ene. Dette er en skade den originale mynten har fått og som har blitt reprodusert på forfalskningene. (Fig. 2)

Identiske merker er også tydelige på baksiden av mynten.

Fig. 3: Identisk skade.

På baksiden til høyre på våpenskjoldet kan man se et lite hakk. Dette er plassert på samme plass på de to myntene, noe som er ganske usannsynlig for to ulike sirkulerte mynter. (Fig. 3)

Det er andre spesielle sirkulasjonsmerker som går igjen også, men det er ingen grunn til å informere forfalskeren om hvilke andre feil han har begått. Det ikke nødvendig å hjelpe ham til å lage bedre forfalskninger, bare å advare norske myntsamlere mot denne forfalskningen.

Den kinesiske handleren, oldart*, er fortsatt registrert på Ebay. (Det er mulig han også har flere nick.) Han har solgt flere påstått ekte norske speciedalere i år, bl.a. fra 1835 og 1857. I skrivende stund er det ikke mulig å påvise at disse også er forfalskninger, men norske myntsamlere bør være på vakt. Norske speciedalere er ettertraktede samlerobjekter og det er all grunn til å tro at det kommer til å dukke opp flere forfalskninger i årene framover.

PS. Artikkelen bygger på en analyse av fotografiene av de to myntene. Selgeren har bevisst gjort bildene uskarpe for å skjule likhetstrekkende.

PPS. Selgeren har hatt minst en norsk kunde de siste månedene. Det er fullt mulig at en, eller begge, av de speciedalerne som er nevnt her har blitt solgt til Norge.